Plast på alles lepper!

NRKs Planet Plast har vist frem plastproblemet på gode måter. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/plastsjokket-1.14005041

Plast er et omdiskutert tema om dagen. NRK fokuserer på plast i flere av sine kanaler og strandryddeuken er over oss. Vi i Norsk Gjenvinning bidrar med utstyr og samarbeider med flere aktører over hele Norge, slik at strandryddere har et sted å legge det herreløse avfallet de samler inn. Selv skal jeg ta med barna og bli med på en ryddeaksjon i Oslo til helgen. Mye av det som plukkes er plast som har en veldig lang nedbrytingstid og absolutt ikke bør befinne seg i naturen.

I det siste har vi i Norsk Gjenvinning også opplevd hvor vanskelig det er å finne gode løsninger på materialgjenvinning av såkalt nedbrytbar plast, typisk i «kryssilden» mellom produsenter som mener det skal la seg gjøre, og behandlere av avfall som mener det forringer kvaliteten på plasten eller maten som de allerede gjenvinner. Et tema såpass forvirrende og viktig at FBI på NRK også stilte samme spørsmål uten å kunne konkludere med en god løsning.

For mye bruk av plast er et problem i seg selv. Det øker andelen plast som kommer på avveie. Derimot synes jeg diskusjonene som verserer i disse dager er lite nyanserte, og til tider noe avsporet. Det er ikke så enkelt som å si at all plast skal bort. Mye plast er gjenvinnbart dersom det håndteres på riktig måte, på lik linje med papir. Blant annet er CO2-avtrykket fra produksjonen av papirposer høyere enn avtrykket til plastposer, som i tillegg er mer robust og levedyktig enn papirposen. Papirposene, som nå skal inn i flere butikker, produseres av jomfruelig trefiber for å sikre god nok kvalitet. På toppen av det hele er det behov for større volumer under transport, da papir tar mer plass enn plast. Da er det verdt å spørre seg om det totale klimaregnskapet blir positivt over tid. Det finnes ikke to streker under svaret i denne diskusjonen, men jeg ønsker at vi alle stiller kritiske spørsmål og ikke følger blindt med fordi alle andre gjør det. Kanskje er det beste alternativet akkurat i dag å opprettholde plastposene, samtidig som den allmenne befolkningen må bli enda flinkere til å kaste avfallet sitt der det hører hjemme. Og ikke minst bruke gjenbruksposer. Her er folk rett og slett sløve!

På avveie gjør plast skade – uansett hva den er laget av. https://drive.google.com/file/d/1byEVqbwsKTrQV72E9cuvh_1Ix6mYTyuL/view

Men plastposen er kun ett av mange plastprodukter og nærmest blitt et symbol i denne diskusjonen. Derfor vil jeg trekke frem PLA-plasten igjen (den «nedbrytbare»), som produsentene sier at kan komposteres. Problemet er at den ikke brytes ned i biogassanlegg eller kan komposteres som matavfall, fordi den krever en lengre behandling med høyere varme enn normal kompostering. Dermed kan den ikke kastes med mat og brytes ned på egenhånd. Prøver man derimot å gjenvinne den med annen plast vil den forringe kvaliteten på den gjenvunnede plasten og som resultat gi et dårligere sluttprodukt. Når jeg hører produsenter av «nedbrytbar» plast hevde hardnakket at det er uproblematisk å behandle plasten deres som matavfall blir jeg både oppgitt og provosert. Vi har selv vært i kontakt med flere titalls biogass- og komposteringsanlegg i forsøk på å finne avsetning for slik «nedbrytbar» plast, både i Norge og Europa. Gjennomgangstonen er at anleggene ikke ønsker dette materialet, enten fordi det ikke brytes ned i prosessen (og derfor blir til restavfall) eller fordi det forringer kvaliteten på sluttproduktet deres. Påståelige produsenter av nedbrytbar plast må komme seg ut fra sitt «kontrollerte lab-miljø» og ut i virkeligheten – i dialog med aktørene de er avhengig av – for å finne løsninger. Som jeg har sagt så mange ganger – samarbeid gir konkurransekraft. Mangel på nødvendig samarbeid kan gi det motsatte.

Fremover blir det derfor viktig å se på plast i en større kontekst – vi må tenke verdikjede og helhet. Produsentene må ta ansvar for at det finnes gjenvinningsløsninger som er reelle. Samtidig må man bli mer bevisste på bruken av plast i verdikjeden. Både forbruker og bransjen må tørre å lene seg enda lenger frem og politikerne må våge å bruke virkemidler og pushe på for å finne de gode løsningene. Et eksempel er Meny, som nylig annonserte at de vil fase ut engangsprodukter i plast.  Et godt eksempel på samfunnsansvar. Og (nok) et eksempel på at næringslivet går foran. Etter min mening er politikerne ofte passive eller feige, og tilbakeholdne med å ta det som fremstår som tøffe og potensielt upopulære grep. Men om man ser på engasjementet rundt temaet, spesielt blant de unge, så tror jeg folk flest er mye mer klar for å være en del av løsningen, enn det man kan få inntrykk av om man leser kommentarfelt og forståsegpåere i diverse debatter.

Mitt ønske er at vi fortsetter å innovere på dette feltet. Vi må finne gode, industrielle løsninger som er miljøvennlige. Samtidig ønsker jeg at produsentene tar ansvar og inviterer til samarbeid på tvers. Som forbruker er det viktig at vi er observante i hverdagen, at vi velger bort «engangs»-plast og finner gode alternativer. At vi kaster plast der det hører hjemme og at vi prøver så langt det lar seg gjøre å kjøpe resirkulert plast, fremover jomfruelig plast. Den «nedbrytbare» plasten anbefaler jeg å styre unna.

Uncategorized

Med nye eiere øker vi farten!

Summa & Norsk Gjenvinning på Groruddalen Miljøpark den 20.12.2017

Julepresangen kom tidlig på tampen av fjoråret. Den 20. desember ble det klart at Norsk Gjenvinning-konsernet kjøpes av Summa Equity. Summa er et såkalt oppkjøpsfond, startet i 2016 av vår tidligere styreleder, Reynir Indahl og fire andre partnere.

Summa fokuserer sine investeringer på fire megatrender: Ressursknapphet, energieffektivitet, teknologiendringer og digitalisering. Her passer Norsk Gjenvinning godt inn. I forbindelse med kjøpet sa Reynir at: «Selskapet viser at bærekraft og lønnsomhet kan kombineres, og jeg er spesielt imponert over at Norsk Gjenvinning i år kom på Ipsos topp 20 liste over selskap i Norge med best omdømme. Det er utrolig sterkt for et industrielt selskap. Både fokus og forretningsmodell passer veldig bra inn i Summa sin investeringsfilosofi. Vi ser frem til å være med å utvikle Norsk Gjenvinning videre»

Erik Osmundsen

Sjefen vår, Erik Osmundsen, sa følgende: «vi er svært entusiastiske over å få Summa inn som ny eier, blant annet fordi de deler vår tro på at et selskap som vil være bærekraftig ikke bare må legge vekt på det økonomiske, men også på miljø og det sosiale fotavtrykket. Norsk Gjenvinning er inne i en spennende fase med fokus på industrialisering, innovasjon og nordisk vekst, og vi har stor tro på at Summa kan bidra positivt til vår videre utvikling».

Hva betyr så det nye eierskapet for innovasjon i Norsk Gjenvinning?

De siste årene har vi hatt et stadig økende fokus på innovasjon. Da er det ekstra spennende å få inn en eier som verdsetter FNs bærekraftsmål og setter det på agendaen på en offensiv måte. For å få til endring  vi tenke innovasjon. Engasjementet for bærekraft og et ønske om å etterlate seg en litt bedre verden, har vår nye eier og jeg til felles.

Hva tenker vi på når vi tenker innovasjon i Norsk Gjenvinning om dagen? Vi snakker i økende grad om kundedrevet innovasjon. Det betyr at vi ønsker å løse de viktigste utfordringene kundene våre står i – gjennom innovasjon og bærekraft. Det gjør vi typisk sammen – sammen med våre strategisk viktige kunder. Temaene er varierte og krevende, og spenner fra digitalisering, fossilfri logistikk til nye materialgjenvinningsløsninger og gjenbruk. Grunnleggende for alt er bærekraft.

Nettopp vår posisjon til å utvikle løsninger for bedre ressursutnyttelse blir fremmet av våre nye eiere. For eksempel trekkes vår innovative materialgjenvinningsløsning for glass, som ble utviklet sammen med Glava, frem som et stjerneeksempel på bærekraftig innovasjon og sirkulærøkonomi i praksis. Dette skal vi gjøre mer av.

På materialsiden så jobber vi nå for eksempel med å utvikle innovative og sirkulær løsninger for avfallstyper som trevirke, gips, tekstil, fritidsbåter og matavfall. Noen ganger sammen med avfallsprodusentene. Andre ganger med de som etterspør resirkulert råvare. Og atter andre ganger i samarbeid med eksterne leverandører, forskningsinstitusjoner og ikke minst drivende dyktige kolleger.

Reynir Indahl sa også i forbindelse med oppkjøpet at «vår oppfatning er at Norsk Gjenvinning er en viktig bidragsyter til å løse verdens bærekraftutfordringer i samfunnet – dere er rett og slett en rollemodell i Norge». Det er selvsagt både veldig gledelig og motiverende å høre. Utfordringene vi daglig jobber med er ikke bare viktig for Norsk Gjenvinning, men for hele samfunnet. Det er nok derfor at fjorårets vanvittige annerkjennelse gjennom 19. plassen på Ipsos omdømmeliste ble et faktum – den høye plasseringen demonstrerer at våre løsninger er noe som hele samfunnet legger merke til og bryr seg om.

Med et veldig positivt bakteppe entres således 2018. Et år med store muligheter. Muligheter til å utvikle nye og spennende løsninger – løsninger som Norge og verden trenger. Med dette følger selvsagt høye forventninger om å levere. Skal vi klare det, så må vi ha de beste folka. Heldigvis har Norsk Gjenvinning-laget aldri vært bedre. Og vi fyller stadig på med nye flinke folk. Således er timingen på julepresangen perfekt – 2018 skal bli et strålende og innovativt år i orange «uniform».

Uncategorized

Bærekraft – en nødvendig del av verdikjeden

I Norsk Gjenvinning er vi overbevist om at vi kun får reell effekt av bærekraftarbeidet dersom det er en integrert del av vår kjernevirksomhet.

I panelet (f.v.): Bente H. Næss, Asplan Viak, Eivind Johansen, Yara og Mai Oldgard, Telenor.

Onsdag 29. november, inviterte Sustainability Hub til et arrangement for Bærekraft i praksis. På arrangørsiden stod bl.a. Eivind Fliflet og på scenen fikk jeg stå, begge fra Norsk Gjenvinning. Undertegnede ledet den avsluttende paneldebatten, som handlet om hvordan bedrifter bør organisere sitt bærekraftarbeid. Et fulltegnet arrangement med 200 personer i salen vitner i seg selv om en gryende interesse for bærekraftstemaer i Norge.

I Norge er det kun 40% av alle selskaper som har løftet bærekraft opp på et strategisk nivå med en tydelig forankring hos ledelsen, som sikrer påvirkningskraft i organisasjonen. Vi er stolte over at dette er slik vi jobber i Norsk Gjenvinning.

– Bærekraft er ikke noe vi skal gjøre på siden av – eller i tillegg til – kjerneaktivitetene i virksomheten. Det må integreres i alle beslutninger vi tar. En slik tankegang har resultert i prosjekter som sikrer innovasjon, bærekraft og ikke minst konkurransekraft. Et eksempel er Glava, hvor glass blir omgjort til isolasjon.

Snur vi på det, betyr det at 60% av selskapene i Norge ikke vektlegger bærekraft på samme måte. Norsk Gjenvinning ønsker dermed å kunne dele sin erfaring med andre som vil øke sitt engasjement for bærekraft. Det er derfor vi prioriterer å bidra med egen tid og erfaringer på arrangementer som dette.

 

Norges første elektriske renovasjonsbil.

Enkelt forklart så oversettes vår visjon til at «det finnes ikke søppel mer». En så tydelig visjon innebærer også et stort ansvar for oss som selskap. Bærekraft er noe vi setter høyt fordi vi både har troen på det og fordi det er viktig for oss som selskap. Hos oss er det forankret i toppledelsen og noe vi jobber systematisk med i det daglige. Vi tenker innovasjon for å utvikle nye og, bærekraftige løsninger for kundene våre. Og vi tenker minimering av eget fotavtrykk. I Sarpsborg vil det komme elektriske renovasjonsbiler på veiene. Dette er en kundedrevet endring, som vi ønsker velkommen og oppfordrer til mer av.

At bærekraft er en integrert del av kjernevirksomheten i Norsk Gjenvinning er tuftet på overbevisningen om at det både er bra for oss som selskap, for samfunnet og miljøet – og ikke minst at vi mener at det er det eneste alternativet for å sikre en sirkulær økonomi.

Uncategorized

Hvor mye skal vi andre betale for at du skal få kvittet deg med båten din kjære båteier?

Endelig! Nå har vi, som et av de aller første landene i verden, en ordning for retur av kasserte fritidsbåter. I Norsk Gjenvinning har vi jobbet aktivt med dette temaet i over ti år, så nå er vi først og fremst fornøyd.

For to år siden skrev jeg først om det voksende miljøproblemet. Den nye ordningen som nå er på plass angriper dette problemet som følger. Den enkelte kommune har plikt til å tilrettelegge for mottak av båter uten motor, opptil 15 fot. Private aktører, som Norsk Gjenvinning, kan søke om tillatelse til å ta i mot og behandle båter opptil 49 fot. Uansett båtstørrelse får båteier en godtgjørelse (ikke pant!) fra staten på 1.000kr. På sortere.no ligger en oversikt over alle mottakssteder i Norge. Info fra Miljødirektoratet om ordningen finner du her.

Både kommunene og private aktører får et tilskudd fra staten for å ta i mot og behandle kasserte fritidsbåter. Kommunene kan starte sin del av virksomheten umiddelbart, mens private aktører må ha særskilt tillatelse fra Fylkesmann og en godkjenning fra Miljødirektoratet. Nå i oppstarten er dette litt kinkig. Behandling hos Fylkesmann tar typisk 6-9 måneder. Og siden rammebetingelsene for ordningen først var klare sommeren 2017, så har det i praksis ikke vært mulig å søke tidligere. Det betyr at det vil være svært få mottakssteder for båter over 15 fot før i 2018. Vi har rett og slett ikke lov til å ta i mot slike båter før tillatelse er på plass. Mange reagerer på dette, som kan oppfattes som en ukordinert oppstart – feks. i dette NRK-radio klippet hvor jeg uttaler meg.

Illustrasjon fra Miljødirektoratet

Overordnet skal Regjeringen og Miljødirektoratet ha skryt for endelig å ha etablert en ordning. Det har imidlertid vært en del kritikk av hvordan den er skrudd sammen. Meg bekjent berører kritikken hovedsakelig disse områdene:

  • For lav «pant»
    Bl.a. har båtbransjen klaget over at godtgjørelsen på 1.000 kr ikke dekker kostnaden for transport til gjenvinningssted for større båter. Det er nok riktig. Samtidig er det betimelig å stille spørsmålet tilbake til bransjen – hvem andre enn båteierne selv mener de skal betale for avsetting av båten deres? Alle de som ikke eier båt – over skatteseddelen? Da kunne man i så fall dratt det videre. Hvem skal betale for avfallet når du river hytta di? Skal man bare rydde opp etter seg dersom det kommer en økonomisk gulrot fra et sted? Jeg tror det er på plass med en edruelighet og ikke minst plassere ansvaret der det hører hjemme. Samtidig skal vi også huske på at staten har avsatt betydelige midler for å få dagens ordning etablert.
  • Manglende småbåtregister
    Det finnes ikke noe obligatorisk småbåtregister i Norge. Det kan derfor være vanskelig å bevise hvem som eier en båt. Et manglende register er også brukt av myndighetene som begrunnelse for hvorfor godtgjørelsen ikke kan være høyere enn 1.000kr, da en høy «pant» ville økt risikoen for tyveri og import av båter innlevert urettmessig til gjenvinning på statens regning. Når det er sagt ser jeg ingen gode grunner til at det ikke innføres et obligatorisk småbåtregister. Dokumentasjon av eierskap vil ha mange fordeler, som i forsikringsammenheng, forsøpling, statistikker  og mulighet for fremtidig produsent og/eller panteordning.
  • Manglende koordinering
    Sentrale myndigheter, ved KLD og Miljødirektoratet, har innført ordningen. Men ordningen lar seg ikke gjennomføre for båter over 15 fot før lokale mottakssteder har tillatelse til dette fra Fylkesmann. Vi har lang erfaring med at det ikke finnes én mal for Fylkesmenns vurderinger, hvilket bl.a. betyr ulik behandlingstid og ulike krav på tvers av fylkesgrenser. Jeg oppfatter at det er minimalt med kommunikasjon mellom myndighetsorganene, så lite at de omtrent ikke er kjent med problemet en gang. Det er synd at byråkratiske hindringer står i veien for implementering av gode intensjoner.
  • Fare for konkurranse på ulike vilkår
    Når Fylkesmenn i ulike fylker vurderer krav til mottak og behandling ulikt, vil det kunne få konkurransevridende konsekvenser. Aktører som opererer på hver sin side av en fylkesgrense kan få forskjellig krav til forhold som påvirker investerings- og bemanningssituasjonen betydelig. Dette er et faktum for et bredt spekter av avfallstjenester, men blir veldig synlig når man starter med en ny avfallstype, som fritidsbåter.

Steinar Angvik hos NG Kristiansund forbereder gjenvinning av båt

På tross av svakhetene i ordningen er vi totalt sett positive. I Norsk Gjenvinning tror vi på industrielle løsninger, som tilrettelegger for skala, effektiv drift og som grunnlag for innovasjon. Innovasjon vil kreves for å sikre best mulig ressursutnyttelse av disse gamle farkostene. Sammen med vår partner Ecofiber, har vi fokus på høyest mulig materialgjenvinning. Volum er i denne sammenhengen viktig. Det samme er langsiktighet. Dagens løsning er ikke en permanent løsning. Til det er den for generøs. På lik linje som for stort sett alle produkter vi kjøper, må en permanent gjenvinningsordning finansieres av den som eier produktet – i denne sammenhengen er det båteierne. Dagens løsning er en katalysator, og en mulighet til å høste praktiske erfaringer frem mot en permanent brukerfinansiert løsning.

Og bare så det er sagt. Jeg tror ikke båteierne er så bakstreverske som noen av talspersonene deres forfekter. Tilbringer man fritiden sin til sjøs, i flott og ren natur, så forstår man at man har et ansvar for å ikke forringe verdien av denne naturen gjennom forsøpling. Det minste jeg tenker vi kan forvente av båteierne nå som ordningene kommer på plass, er derfor at de sørger for gjenvinning av den gamle båten deres.

Uncategorized

Go grow some shit!

The Gangsta’ Gardener – Ron Finley

«Go grow some shit» var Ron Finley, kjent som the Gangsta Gardener, sin avsluttende oppfordring til forsamlingen under middagen på Eat-konferansen i forrige uke. Av de utallige innleggene på konferansen, var det Finleys engasjerende historie om hvordan han har forvandlet «matørkener» i storbyene til «matmarker» jeg bet meg mest merke i. Det var enkelt. Men så sant. Problemet sunn og næringsrik mat til en økende befolkning i verden – uten å ødelegge planeten – kan virke overveldende. Samtidig er løsningen egentlig enkel – food can fix it! Det starter med kunnskap. Om hvor maten kommer fra og hva som er bra for oss. Da blir det aldri feil å avle kunnskap gjennom lokale eksempler som gir praktisk læring.

Kronprinsesse Victoria bedyret at hun alltid kildesorterer – alt!

Food is more complex than carbon. Food must deliver on many more aspects than emissions, sa Gunhild Stordalen i sin åpningstale.

 

 

Årets EAT-konferanse var nok en gang faglig imponerende, med en samling av 500 engasjerte fagfolk fra 45 land. Årets tema var «food can fix it». Gunhild Stordalen oversatte dette på en god måte i åpningstalen: ”we must shift food from being a cause (to the planet’s problems) to becoming a solution”. På en måte var høydepunktene litt klisje. Kronprinsesse Victoria holdt et engasjert og kunnskapsrikt innlegg om hvordan vi ødelegger havene – «we all depend on the ocean for our survival, yet we are treating it as our waste bin» sa hun! Og så var det Sir Bob Geldof, musikeren bak noen av verdens mest vellykkede humanitære kampanjer, Live Aid på 80-tallet og One-kampanjen i kampen mot ekstrem hungersnød på 2000-tallet. Han var blant annet tydelig på at for å lykkes med «kampanjen» som EAT går i bresjen for, så er det avgjørende med støtte fra en stor andel av befolkningen – «politics is about numbers» (stemmer). Han beskrev dagens system som å stå i veien for endringene som kreves – men fant håp i «millenial generasjonen» som bruker pålitelighet som valuta. Konferansens mest treffende uttalelse sto han også bak: «the greatest threat to the planet is the belief that someone else will fix it»…

Jeg ble også litt skuffet. Over få konkrete løsninger. Og en fortsatt «påpeking av problemet» og gjentagelser av det åpenbare. Årets gjenganger var «samarbeid». På tvers av akademia, politikk, NGOer og næringsliv. Det er jo selve grunnlaget for EAT og deres bevegelse. Jeg ønsker meg flere løsninger! Men det finnes kanskje ikke så mange? Det er nok deler av årsaken i hvert fall. Det var nok også derfor vår Klima og Miljøminister, Vidar Helgesen, fikk ekstra høy applaus etter sitt innlegg. Han representerte faktisk det motsatte av mange. Han var konkret. Matsvinnet i Norge har falt 12% fra 2010 til 2015 – og nasjonen går nå i bresjen for krig mot matsvinn fortalte han. Blant annet gjennom den såkalte «bransjeavtalen» – en intensjonsavtale fra 2015 mellom myndighetene og bransjeforeninger fra hele verdikjeden for mat. Denne bransjeavtalen signeres nå i juni av bl.a. fem ministere og blir forpliktende. Helgesen var engasjert og kunnskapsrik. Og ambisiøs. Norges offisielle mål er å kutte matavfall med 50% innen 2030! DET er ambisiøst. Jeg tenker på hva det betyr for gjenvinningsbransjen. Men siden 2030 praktisk talt er i «overimorgen», så er det liten tid til å tenke. De som vil være en del av løsningen må handle. Kjapt!

Memphis Meats produserer kjøtt uten å avle opp dyr.

Også var det Memphis Meats. En Silicon Valley start-up som produserer kjøtt – uten å avle opp dyr…. De benytter dyreceller og produserer kjøtt på 4-6 uker, som påstås å ha veldig like egenskaper som ordinært kjøtt. Så langt har de kylling, and og kjøttboller på menyen. Prosessen hevdes å redusere klimagassutslipp med 90%, i tillegg til å eliminere problemstillinger for dyrevelferd. Antagelig vil det dukke opp etiske spørsmål her. Men jeg tenker at om dette funker – så er det en del av løsningen. Det hjelper ikke å utvikle all verdens alternativer til dagens kosthold dersom forbrukerne ikke ønsker produktene. De fleste forbrukere ønsker fortsatt kjøtt. Som det ble sagt gjentakende ganger på EAT-konferansen – «if it’s not tasty, it’s not a solution». Memphis Meats kan være et spennende alternativ til konvensjonelt kjøtt.

EAT er summen av mange gode og dyktige krefter som drar i cirka samme retning. Jeg er fortsatt imponert over hva EAT får til. Jeg heier fortsatt. Men jeg tviler på at jeg prioriterer egen deltagelse på neste års EAT-konferanse. Jeg tenker at vi i det store og hele vet hvem Norsk Gjenvinning skal samarbeide med. Nå handler det om gjennomføring. Vi starter med å «åpne» vårt nye produksjonsanlegg for tørking av matavfall i Bergen i løpet av sommeren. Hva som følger får vi se. Har du en idé – som kan skaleres – så er det bare å ta kontakt.

Og bare så det er sagt – Ron Finley – I’ll go and grow some shit!

Sir Bob Geldof fremførte et tydelig og engasjert budskap.

Uncategorized

Talentstafettpinnen, #5

I denne nye runden av Talentstafettpinnen møter du Jeanette. Som vanlig er det forrige rundes intervjuobjekt som fører stafettpinnen videre. I forrige runde møtte dere Erik, som er fra Sverige, så i denne runden skiftes språkdrakten til svensk!

mär ett av Norsk Gjenvinning spetsföretag. De hanterar årligen 400.000 ton massor som deponeras på en av de tre deponierna som m3 driver och med ett fjärde på väg. Innan deponimassorna dumpas på de olika anläggen ska de värderas så de följer de regelverk och tillåtelser som finns, vilket är en av de arbetsuppgifter NGs talent Jeanette Syvertsen arbetar med. Nedan kan du läsa mer om Jeanette, hur en dag i m3 kan se ut och hur det är att ha en nyckelroll i ett av Norges största deponiföretag.

Vilken bakgrund har du?
Jag har studerat på NMBU i Ås och tog examen 2014 med en master inom mat-teknologi med specialisering inom mejeriprodukter. I tillägg till master har jag en Bachelor inom kemi. Kemiintresset har alltid varit stort och när valet om universitetsutbildning kom kändes det ganska självklart.

Vad gjorde att du valde att börja i Norsk Gjenvinning och m3?
Jag sökte först jobb inom näringsmedelsbranschen, men konkurrens var stenhård och jag fick bredda mitt synfält. Jag hadde kontakter från Universitetet som tipsade mig om en roll som miljörådgivare på m3 som jag sökte vilket jag inte ångar idag.

Du har rollen som miljörådgivare, berätta lite om det.
När jag började på m3 i januari 2015 kom jag snabbt ut i driften vilket var bra för förståelsen av hur m3  arbetsmetodik ser ut. Jag var stationerad på Asak, en av våra deponier, för att på nära håll se på när massorna kom in till anlägget för att vägas, kontrolleras och slutligen deponeras. Idag är jag baserad på huvudkontoret på Lysaker tillsammans med NGs många andra funktioner vilket underlättar då jag har kontakt med många olika delar av NG koncernen.

Arbetet som miljörådgivare innefattar ett brett spektra av arbetsuppgifter. I huvudsak ansvar Jeanette för att värdera de varuströmmar som kommer in så de håller kraven på toleranser av miljögifter som regleras av Forurensningsforskriften, Avfallsforskriften och anläggens gällande tillåtelser från Fylkesmannen och Statens Strålevern. Utöver det arbetar hon med uppföljning av deponiernas utsläpp så de håller sig inom givna gränsvärden. Till viss del är hon även med och supporterar kring kommersiella frågeställningar vid kundmöten. Arbetet innefattar en hel del analyser vilket passar henne bra då kemiintresset är stort.

Vilka är de största utmaningarna i ditt jobb?
Regelverket är under ständig utveckling vilket ibland skapar problem då aktörer inom branschen tolkar regelverket på olika sätt. I tillägg till det kommer det nya stoffer som vi måste förhålla oss till vilket både är spännande och ibland svårt. Även övergången till elektronisk deklarering av alunskifer och farligt avfall i maj 2016 skapade en del utmaningar då många av de mindre bolagen i avfallsbranschen inte är digitaliserade. Norsk Gjenvinning har dock erbjudit kurser och informerat  kring detta vilket gjorde övergången smidigare.

Vilka möjligheter ser du framöver för branschen?
Branschen är inne i en transformationsfas med ett jämt flöde av nya utmaningar. Framförallt är det nya miljögifter som vi måste hitta nya sätt att behandla, samtidig som det är en pågående ändring av regelverket runt hantering av betongavfall. Det gäller att vara lösningsorienterad och tänka affärsmässigt.

Vad är det bästa med Norsk Gjenvinning?
Den kunskapsbank som Norsk Gjenvinning besitter är unik av sitt slag, vilket underlättar arbetat på många sätt då mycket kunskap finns «in house». Vårt fokus på compliance som genomsyrar hela organisationen vilket underlättar i beslutsprocesser då den rätta vägen är den enda vägen. Att arbeta i ett företag som ligger i framkant inom sitt område otroligt inspirerande då man omringas av personer som är går in 100 procent i allt med en stark arbetsmoral. Även arbetsmiljön mellan de olika divisionerna, där mycket sker krossfunktionellt, är någonting som präglar arbetet i stort. Vi har dessutom väldigt kul på jobbet och sammanhållningen är god, till exempel var vi ett gäng på 30 personer från hela koncernen som tillsammans tränade till och cyklade Birken i 2016.

Har du några tips till unga jobbsökare som känner sig vilsna i sitt val av jobb?
Våga tänka utanför boxen, det finns många fler möjligheter än de uppenbara. Försök att söka sig till branscher som är under ständig utveckling. Det är både spännande och inte minst utvecklande, både på ett professionellt och personligt plan.

6 kjappe

 

 

 

 

Talangstafettpinnen är härmed överlämnad.

 

Uncategorized

Sustainability – my personal journey

Sustainability Hub Norway is quite new on the Norwegian sustainability scene. On the 29th of March, at their monthly gathering at Sentralen in Oslo, I was asked to give a talk about my personal “journey” into sustainability. Apparently, my switch from “finance to waste”, as I wrote about in one of my first blog posts, is still not mainstream – and therefore interesting. Preparing for this, it made me reflect on the past four years. I’d like to share these thoughts with you – by sharing my “speaker notes”, below.

———–

A sustainability awakening – the journey – my talk, as it went:

Sustainability is quite new to me, I have to admit. You could say I’ve had an awakening. In a sense, I came from “the other side”. After some months on board Norsk Gjenvinning, a prominent

Olaf Brastad, senior rådgiver i Bellona.

environmentalist at Bellona told me «there’s hope when people like you are joining the recycling industry fighting for sustainability». That man was Olaf Brastad at Bellona. A great person, with a very different background than myself.

 

First, I’d like to give you a brief insight into my background:

I grew up in modest conditions on the countryside in Norway. I moved to Manchester, in the UK, to study economics, and thereafter a master degree in business in Holland and France. I’d describe myself as a quite ambitious student. But sustainability never really crossed my mind.

When returning to Norway in 2002, I was very focused on landing a “career job”. I guess I did, at Nordea Markets, on the trading floor, working with business development. I worked with bright and ambitious people in a young and aspiring environment. You may all know it, but I can confirm to you that success here is measured by one metrics, only. Money. Relative poverty is never greater than on a trading floor – jealousy is the most prominent sin. The conceived importance of oneself is way inflated. I was on-board this bandwagon. Money would’ve kept me in the business, but after five years I seeked something more concrete – something firmer to grasp. As I was gradually finding the scope on the trading floor too narrow.

I went on to a start-up in the real estate business. I guess the bricks were firm, but still it was finance. The years at Realkapital, and thereafter RS Platou, that bought our company, were good. But I was getting tired of pleasing the rich, working to make the richest richer.

So, I was contemplating what to do next. There had to be more! I can assure you, waste management, or Norsk Gjenvinning, was not on my radar. Until pitched by a former finance colleague the spring of 2013. I started to research, talk to people, and then interviews. As I gained insight, I was intrigued – and curious.  Especially by the obvious large opportunities – as this was a very immature business. And I was “comforted” by the financial ownership of Norsk Gjenvinning (Altor) and management profiles from “my world”. I was indeed inspired by the fact that the business felt meaningful – but sustainability was not a decisive factor.

So I jumped to Norsk Gjenvinning the autumn of 2013, heading business development and innovation.

Then something happened

On stage at Sentralen. Foto: Cathrine Barth.

I soon learned more about resource scarcity – and the potential consequences.  I realized that the climate debate didn’t really capture this – it was all about Co2 and renewable versus fossil energy – topics that few people are able to relate to. I gained insight into the vital role of my new industry had in aiding this – and in the middle of the industry was Norsk Gjenvinning – already with its neck out – on a public journey of cleaning up the industry related to compliance. With an extremely bold vision – that waste is the solution to the future resource problem!

I also realized that my industry had communicated this topic – and our role – in an old-fashioned way – with low impact. At the same time, innovation at NG was very much focused around dealing with small entrepreneurs with fancy ideas. Smart, but small impact – not really addressing our vision.

We had to do something! I had to do something!
So we set out a new ambitious strategy for sustainability at Norsk Gjenvinning, backed by top management and the board. We had to communicate differently – boldly – to attract new partners. First, to inform about resource scarcity and our role – in a world that needs to go from a linear to a circular economy. Looking back at this, I call this period (+/- 2015) for the preaching phase.

We called it “taking the position”. Becoming the leader within circular economy in Norway. I went to conferences, participated in debates; I started to blog, tweet, Instagram, and so on – solely on and around the extended topic of waste. It was narrow. It still is.

Our aim was to become the preferred partner:

  • For large industrial customers – developing circular innovation and value chains in cooperation with them
  • For politicians and policy makers – setting the direction through ambitious goals and making sure competition is fair and at equal terms
  • For academia, NGOs, etc – increasing awareness & having “partners in crime”
  • For young ambitious professionals, like Eivind, Andrea, Christine and Erik!

Our message was so under communicated – and the feedback was so instant, so positive, as we started to do things differently. This gave a lot of energy – the ball started rolling. The more the merrier. It was – and still is – extremely inspiring to work with such an important topic – also being able to influence the direction.

Looking back, I would say that we reached the targets we aimed for. From a Norsk Gjenvinning perspective, we have succeeded with bold innovation projects. We have become a leader within circular economy in Norway.

Personally, I have really found out what drives me! For example, – when approached by job opportunities that are not within the sustainability sphere – it is very satisfying to say; “no thanks – you may come back if you have something more sustainable to offer” It feels good. And more importantly, – it feels right.

This was basically my journey from finans til søppel, from finance to waste. I learned about sustainability on the road. Gained insight on the road. Were inspired as I went along. And most importantly, I met a lot of inspiring people. Dedicated people, using their time on the important stuff. You guys make me optimistic.

So what are the key lessons learned from my journey?

  • Sustainability – and circular economy in particular – is very much about business – done right its good for both business, the environment and society – true shared value. Or as Richard Branson says it “doing good is good for business”.
  • Impact & volumes are key. It is vital to prioritize based on impact – not by symbolic value or feel-good factors. In order to make real difference. In sustainability terms.
  • Every “sustainability” project needs to be profitable – it needs to be better than status quo. If it is “only” environmentally sound, or “only” socially sound, but not profitable, what have we proven then? In a sense Norsk Gjenvinning may also be seen as a “sustainability project” – if we aren’t able to run the company profitably as we develop all these new circular sustainable projects – what have we proven then?
  • There is an extreme potential in contributing with solutions to the SDGs. We have the knowledge, we have the goals. What we need to do now is to move forward by developing concrete solutions. Business is vital in obtaining this.

In a Norsk Gjenvinning perspective, this means filling our vision with concrete sustainable cases. Doing that will be the continuation of my sustainability journey.

Thank you!

Uncategorized