Hva skjer med bilen du leverer til høggern?

111208 Sendte 17 500 biler til høggern 29213

 

Får den et nytt liv? Og i så fall, hvordan?

Faktum er at vi i Norge gjenvinner ca. 96 prosent av bilene som kasseres. Av dette materialgjenvinnes ca. 76 prosent. Materialgjenvinnes betyr nytt liv. Differansen på 20 prosentpoeng energigjenvinnes. Det betyr forbrenning og derigjennom produksjon av varme og strøm. Men hva skjer egentlig fra du leverer bilen på en biloppsamlingsplass («høggern») og til sorterte råvarer inngår i nye produkter?

Det første som skjer er en såkalt miljøsanering.

Av med skilter, ut med batteri, katalysator, flytende vesker, dekk og felg. For dekk finnes det faktisk en egen returordning, Norsk Dekkretur. I 2012 alene ble det samlet inn 49.000 tonn dekk. Disse følger en egen prosess, hvor det i prinsippet også er mulig å oppnå en høy materialgjenvinningsgrad. Deler til ombruk og salg gjøres i varierende grad også fra biloppsamlerne.

Etter at biloppsamlerne har gjort sitt, sendes bilene (i presset tilstand) til et fragmenteringsverk – også kalt en shredder. Her separeres de ulike materialene gjennom en maskinell prosess. På Norsk Gjenvinnings nye shredder i Fredrikstad har vi kapasitet til å mate inn over 100 tonn jern og metaller per time. Sammen med bilene går kasserte togskinner, byggemoduler i jern og metall, sykler, osv. Alt du kan tenke deg. Shredderverket er en voldsom installasjon, som først kverner opp resten av bilvraket og deretter sorterer ut metallene. I tillegg får de ut en restfraksjon, som ofte omtales som «fluff». Fluffen inneholder blant annet avfall, plast fra karosserideler, setetrekk, o.l.

Metallene på sin side sorteres grovt sett i to deler; en batch med ikke-magnetisk metall (for eksempel aluminium og kobber) og en batch med magnetisk metall – jern (veldig forenklet forklart). Jernet som vi sorterer ut går i dag i stor grad til Nord-Norge hvor det inngår i produksjonen av armeringsjern. De ikke-magnetiske metallene gjennomgår ytterligere sortering (maskinelt) for å sikre en så høy renhet som mulig, før de eksporteres til smelteverk i Europa eller til Asia. Sirkelen sluttes her. Metallene inngår i nye produkter, og vi ser de igjen i alt fra telefoner, kjøkkenredskaper, sykler – og i nye biler.

I denne ferske (amatør)videoen kan du bli med til anlegget vårt i Fredrikstad og høre min kollega Andreas Hoberg forklare i klartekst hva som foregår i shredderverket. Litt støy i bakgrunn er det – men denne er tross alt representativ for den relativt heftige virksomheten som foregår. 

.

NRK Newton besøkte oss i 2013 - i videoen kan du se knusing av bil med etterfølgende råvaresortering. http://tv.nrk.no/serie/newton/DMPV74002213/22-09-2013#t=30s

NRK Newton besøkte oss i 2013 – i videoenkan du se knusing av bil med etterfølgende råvaresortering.

NRK Newton besøkte i 2013 Norsk Gjenvinnings shredderanlegg på Orkanger. I denne kule videoen fra besøket kan du stifte nærmere bekjentskap med prosessen en bil går igjennom.

Gjennomsnittsalderen på bilene som kasseres i Norge estimeres til 19 år. Som sagt så gjenvinnes allerede mesteparten av bilen, 96 prosent. Men fra 1. januar 2015 øker kravene til gjenvinning ytterligere. Først og fremst i forhold til materialgjenvinning, fra 80 prosent til 85 prosent (av bilens vekt). Dette er positivt med tanke på det større temaet om knapphet på ikke-fornybare ressurser og en sirkeløkonomisk tankegang, som jo er temaet for denne bloggen. Men reell bærekraft innebærer som kjent at virksomheten også skal være lønnsom, i tillegg til bra for samfunn og miljø. De økte kravene betyr at bransjen må øke materialgjenvinningsgraden fra dagens 76 prosent til 85 prosent. Er formidabelt løft, som det nå jobbes iherdig med, i hvert fall i NG, antagelig også hos våre konkurrenter.

For å klare de nye kravene må aktørene adressere «nye» bestanddeler for materialgjenvinning, som for eksempel bilglass, tekstiler, gummi, plast, flytende vesker, m.m. Dette vil medføre en blanding av teknologi- og prosessinnovasjon.

Kravene, som kommer fra EU, har jo vært kjent en stund, så dette kommer ikke overraskende. En morsom og positiv – definitivt sirkeløkonomisk – innovasjon vi har gjort i Norsk Gjenvinning er å sette opp et glassknuseanlegg i Fredrikstad. Dette handler egentlig om håndtering av isolerglassruter. Dvs. vindusruter. Isolerglassruter inneholder PCB (1965-1975) og klorparafiner (1975-1990) i tetningslistene, og er derfor definert som farlig avfall. Disse rutene samles inn rundt omkring i hele Norge og har i stor grad blitt sendt til utlandet for forskriftsmessig forbrenning (farlig avfall krever høyere temperatur og lenger brenntid enn «ordinært» avfall i vanlige forbrenningsanlegg ). Glasset har derfor gått med i dragsuget. Men glass er jo en ressurs. En råvare. Som f.eks. isolasjonsprodusenten Glava benytter i sin produksjon. De må importere glass. Fra Europa..

NGs nye verdikjede for isolerglass. Fra (farlig) avfall til råvare.

NGs nye verdikjede for isolerglass. Fra (farlig) avfall til råvare.

Derfor satt vi tidligere i 2014 opp en egen «glassknuselinje» på anlegget vårt i Fredrikstad. Ruter knuses og inngår som kortreist glass inn i Glavas produksjonsanlegg i Askim. Glassrammene er fortsatt farlig avfall og må sendes avgårde til forbrenning. Men etter at glasset er tatt ut får vi også til en mer effektiv transport, som er bra for både lommeboka og miljøet.

Vi jobber nå opp ytterligere kilder til glass. Og bilglass er en slik kilde. Dette hjelper oss både med å oppfylle de nye kravene til materialgjenvinning (glasset utgjør 2-3% av bilens vekt) og det øker potensiell avkastning på vårt glassanlegg og sørger for ytterligere kortreist glass til Glava. Dette praktiske sirkeløkonomiske caset er vi stolt av i Norsk Gjenvinning. Her har vi ikke bare klart å gjøre avfall om til en ressurs, men vi har gjort farlig avfall om til en ressurs. For oss er dette reell bærekraft som vi ønsker å gjøre mye mer av i årene som kommer.

BMWs i3-modell er preget av bærekraftige løsninger, både under produksjon og gjennom materialbruk.  http://www.bavaria.no/BMW/modeller/i-Serie/I3/

BMWs i3-modell er preget av bærekraftige løsninger, både under produksjon og gjennom materialbruk.

Tilbake til bil.
Vi ser store endringer når det gjelder produksjon av biler. Bilbransjen står midt oppe i et paradigmeskifte. Dette er i stor grad drevet av fokus og strengere regulering for CO2-utslipp. En effekt av dette er jo el-bilens virkelige inntog. En annen effekt er alternativ materialbruk i nye biler, primært for å redusere vekt og således utslipp. Lettere metaller, i særdeleshet aluminium, gjør betydelig inntog i bilproduksjonen. Vi ser også andre lettmetaller, som magnesium. Men også materialer som karbon, for eksempel i BMWs nye el-biler i8 og i3Ennå morsommere, med sirkeløkonomiske briller, er økende bruk av biomaterialer (materialer utvunnet fra trær og planter). Igjen er BMW i-serie et godt eksempel, hvor de bl.a. har benyttet bast, naturlig garvet skinn og eukalyptustre med åpne porer som material i deler av interiøret. Disse materialendringene vil gi oss i gjenvinningsbransjen nye utfordringer – og nye muligheter – den dagen disse bilene skal gjenvinnes. Men vi ønsker (den sirkeløkonomiske) utviklingen velkommen og skal sørge for å ta hånd om disse materialene dagen de når oss – og sende de ut på en ny reise når bil-livet er slutt.

Uncategorized

Grønt har blitt blått

Douze points de Zero, six points de Norvège

Forrige uke deltok jeg på Zerokonferansen for første gang. Nordens største og kanskje viktigste miljøkonferanse. Med godt over 1.000 deltagere og med en imponerende rekke av prominente navn som skulle entre scenen var forventningen store. På en måte ble det mye bedre enn jeg klarte å forestille meg. På den annen side ble jeg også skuffet og litt oppgitt. Store deler av Norge er i fornektelse og henger fast i gammelt tankegods. Det er så mange muligheter i «det grønne skiftet». Dette var da også temaet for årets konferanse.

Nordeas oljeanalytiker Thina M. Saltvedt evner å se de grønne mulighetene på tross av historisk tyngdepunkt innenfor petroleumsnæringen.

Nordeas oljeanalytiker Thina M. Saltvedt evner å se de grønne mulighetene på tross av historisk tyngdepunkt innenfor petroleumsnæringen.

Det skremmende baklyset handler jo om at klimaet vårt er i ferd med å gå helt av skaftet. Som Jan Egeland sa; «vi står oppe i en krise hvor utfallet er uvisst». For at verden ikke skal falle av knivseggen vi balanserer på, så kreves en kraftig kursendring. Det er mange grep som kan gjøres for å snu skuta, men mine hoved take-aways handler om reduksjon av utslipp (CO2) og ressurseffektivitet gjennom en sirkeløkonomisk tankegang (gjenbruk/ombruk av «avfall» og ved å erstatte fossile og mineralske innsatsfaktorer med biomaterialer).

Jeg var så heldig å være med på en lukket sesjon dagen før konferansen, med en av dens mest prominente gjester, Jeremy Oppenheim. Han har vært sentral i utarbeidelsen av FNs klimarapport. Det som er kult med denne rapporten er at den tar utgangspunkt i vekst. Et av spørsmålene de stilte seg var: «hvilke tiltak burde gjennomføres uansett – om man ignorerer klimaproblemene – og kun fokuserer på økonomisk vekst». Svaret de kom fram til var: de aller fleste! Grønn innovasjon betyr oftere og oftere høyere økonomisk avkastning enn tradisjonell brun tankegang. Etablerte sannheter har falt for de som våger å se ordentlig etter.

Det som gir denne argumentasjonen substans er de mange kule eksemplene fra næringslivet. For eksempel den norskutviklede hel-elektriske fergen Ampere. Dette er elbil 2.0! Ihvertfall. Maritim sektor ble trukket fram som en strategisk sektor hvor Norge kan lede an. Det tror jeg på. Vi må velge oss ut noen strategiske områder. Vi har vel alle hørt om «elektrifisering av norsk sokkel». Kanskje vi i tillegg skal tenke elektrifisering av internasjonale farvann?

NASDagen før konferansen fløy Norwegian og SAS med biodrivstoff på tanken fra henholdsvis Bergen og Trondheim, til Oslo. Biodrivstoffet var utviklet fra brukt frityrolje. Eller avfall, som noen kaller det. Avinor er ambisiøse i forhold til innfasing av biodrivstoff, og har bl.a. luftet innføring av en lav bioavgift på flybilletter. Flyselskapene, med Norwegian og SAS i spissen, stritter imidlertid i mot. Det vil ramme deres internasjonale konkurransekraft hevder de. Men slik er det jo ofte, når noen «forstyrrer» det etablerte. Man møter motstand.  Men det kan jo også tenkes at Norge som nasjon på sikt kommer bedre ut av å bli ledende på biodrivstoff, fremfor å være mindretallseier i et  skandinavisk flyselskap?

Eller hva med selskapet Tizir, som holder til i Tyssedal. De lager titandioksid, som finnes i alle slags type produkter, for eksempel tannkrem og tyggis. De benytter kull i produksjonsprosessen. Verstingen av verstingene når det kommer til CO2-utslipp. Gjennom betydelige FoU-investeringer de siste årene er de nå i ferd med å knekke koden for hvordan hydrogen kan erstatte kull i produksjonen. Om de lykkes vil det medføre massive reduksjoner i CO2 utslipp. Og det vil være lønnsomt. Og enda bedre, skaleringsmuligheten internasjonalt er stor.

Dette er eksempler som viser at Norge kan spille en stor rolle i forhold til internasjonale utslipp, og derigjennom klimautfordringen. Ved å lede vei. Akkurat som vi gjør gjennom en vellykket elbilpolitikk. Verden ser mot Norge. Og lærer. Det er dette det norske «elbileventyret» handler om. Ikke om de 50.000 bilene vi snart har på veiene bidrar med å redusere utslippene med X eller Y prosent. Det er fint nok det. Men dette handler om det grønne skiftet. Det er vel ingen som lenger tviler på om grønt versus brunt vil være lønnsomt for Elon Musk og hans medaksjonærer i Tesla?

Og vet dere hva Elon Musk driver med nå? Gjennom selskapet Solar City installerer han solcellepanel på husene til folk og på kontorbygg. Gratis. De får strømbehovet dekket fra taket sitt, til en lav forhåndsavtalt pris. Mot at han får overskuddstrømmen når strømgriddene i området en dag utvikles. Dette skjer i USA. I Bangladesh, et land med 166 millioner mennesker, og hvor halvparten ikke har tilgang på lys, så installeres det nå 70.000 solcelleenheter per måned! Fornybarindustrien har på kort tid skapt 100.000 arbeidsplasser i landet. I Norge hevdes det at gass vil være «broen» fra olje og til fornybart. Mulig det, men det er definitivt også mange som vil hoppe over denne broen å gå rett på fornybare kilder. Kanskje broens fundamenter står på ustødig grunn…

Styremedlem i Norsk Gjenvinning, Ylva Lindberg, snakket om bærekraft.

Styremedlem i Norsk Gjenvinning, Ylva Lindberg, snakket om bærekraft.

Vi ser ihvertfall mange eksempler på at grønt erstatter fossilt både på tilbuds- og etterspørselssiden.  Disse eksemplene er reell bærekraft i praksis. Det er lønnsomt for samfunn og miljø, i tillegg til bunnlinjen. Det er dette det grønne skiftet handler om.

Men hvordan ser egentlig virkeligheten ut? Og hva med Norge? Kommer vi til å gripe mulighetene vi har? Eksemplene over viser jo at noen gjør det. Men hva med vår dominerende petroleumsindustri. Som på ett vis er de som representerer problemet.  Er de offensive, og bruker sin kunnskap, posisjon og kapitalkraft til å omsverme de nye mulighetene? Jeg synes ikke det. Jeg oppfatter de som re-aktive og i forsvarsposisjon. Med begrunnelser om at verden kommer uansett til å trenge olje i lang tid fremover. Det er selvsagt sant. Men hva skjer når vind, og spesielt sol blir et reelt alternativ, og til lavere priser? Tilbudssiden vil se helt annerledes ut. Og hva skjer når transportsektoren etterspør elektrisitet i mye større grad enn fossilt? Etterspørselssiden vil se helt annerledes ut. Og som vi vet så reagerer finansmarkedet kjapt. Det er på forventningene om at dette vil skje at prisene vil reagere. Ikke den dagen det faktisk inntreffer.

Oljeeventyret har gitt Norge en fantastisk velstand. Men den opparbeidede posisjonen gir oss også en veldig god mulighet til å kapitalisere på det grønne skiftet. Så langt er jeg skuffet over det jeg har sett fra oljelokomotivene våre. Men det er ennå ikke for sent. Jeg håper i hvert fall noen rykker opp i angrep. Vi hørte på konferansen fra Bank of America Merrill Lynch at investorene begynner å fokusere på risikoen – dvs. usikkerheten – i brune investeringer.

Konferansen ble avsluttet med en partilederdebatt uten at dette bidro til lys i mørchet..

Konferansen ble avsluttet med en partilederdebatt uten at dette bidro til lys i mørchet…

Jeg tror uansett ikke at det er politikerne og det etablerte som vil lede an her. Til det er skatteinntektene (og korrupsjonsinntektene i mange oljeland) for høye. Omstilling fra det etablerte er også vanskelig når man egentlig har det veldig bra. Men myndighetene må heller ikke være en re-aktiv hemsko. Når næringslivet leder an, må ikke gårsdagens regelverk stikke kjepper i hjulene.

Det som imidlertid gjør meg optimist, er all innovasjonen jeg ser i næringslivet. Mange ser mulighetene. Og tar de. Flere vil gjøre det. Og det er da det tyngste lokomotivet entrer banen og forandrer spillereglene. Børslokomotivet. Når finansmarkedene virkelig glir i grønn retning – fordi det er lønnsomt – da er alt håp ute for status quo. Kraften og hastigheten blant verdens investorer og børser vil etter hvert bidra monumentalt til det grønne skiftet. Det er jeg helt sikker på! Det jeg er usikker på er om Norge kommer til å sitte i førervognen eller på en passasjerplass langt bak i toget.

Uncategorized

Sirkeløkonomien – mot til å tenke nytt?

mudjeans

Et eksempel på sirkeløkonomi i praksis: http://www.mudjeans.no/

Med sirkeløkonomien utfordres dagens forretningsmodeller. Man må våge å tenke nytt, utenfor boksen. Kunne du for eksempel tenke deg å lease din neste olabukse? Kanskje en litt drøy tanke for mange. Mud Jeans er et selskap som gir deg muligheten til det. 1.500 personer har kastet seg på tjenesten deres allerede. De sikter mot en million.

Se for deg at neste gang du bruker kopimaskinen på jobben så er den ikke bare leaset (leiet), den er ute på sitt liv nummer tre, fire eller fem. Som innkjøper av maskinen kjøper du en tjeneste, ikke et stykke hardware. Ikke en fysisk greie som du trenger på kontoret for kopiering eller utskrifter. Allerede i 1994 innførte maskinvareleverandøren Ricoh «the Ricoh comet circle™». Hver gang en maskin returnerer fra leietageren, blir den inspisert, demontert og gitt nødvendige oppgraderinger. Vips er den like god som en ny maskin og med samme garantier som en splitter ny en. Ricoh sikrer gjenbruk, energibesparelser og reduksjon av materialbruk gjennom å endre sin forretningsmodell. Åpenbart bra ut ifra et miljøhensyn, men de tjente jo penger også. Store penger. Det viste seg å være vinn-vinn. Dette, mine damer og herrer, er et konkret eksempel på det vi kaller sirkeløkonomien.

Vi snakker om et systemskifte og at økonomien må endres. Vi må vekk fra det lineære hvor vi utvinner ressurser, bruker de i ett produkt som deretter kastes. I Norge er vi rimelig gode på gjenvinning, men det er uansett ikke tilstrekkelig. Vi må over til sirkeløkonomien. En ny systemtankegang, hvor ressurser brukes om igjen og om igjen, og hvor vi tar i bruk alternative innsatsfaktorer enn de ikke-fornybare. At dette er ambisiøst? Helt klart. Men om du tenker deg om – finnes det egentlig noe alternativ?

Strategien kloden vår har valgt så langt er å forsøke å finne innretninger hvor ikke-fornybare ressurser brukes litt saktere. Uansett hvor flinke vi skulle bli til å bruke ressursene saktere, vil det jo bli tomt etter hvert, ikke sant?

Dette krever en helt ny tankegang. Som nevnt – et systemskifte. Det vil ikke skje i løpet av de neste 5-10 årene, men det vil skje gradvis. Min påstand er at selskapene som klarer dette på best måte, er selskapene som klarer seg best. Jeg tror at mange etter hvert vil innse at samfunnsansvar ikke lenger vil være noe man må vise frem i årsrapporten eller på en plakett på veggen. Man må rett og slett innrette sin virksomhet slik at den er reellt bærekraftig, slik at det man gjør både er bra for samfunnet, miljøet og bunnlinjen. Ellers vil kundene straffe en, de vil nemlig skjønne dette.

Hva er egentlig sirkeløkonomi?
I tillegg til et alvorlig og veldokumentert klimaproblem står verden overfor et ressursproblem. Ressursproblemet baserer seg på befolkningsvekst og velstandsvekst i voksende økonomier der Kina og India er førende. Det forventes faktisk nesten en fordobling av antall mennesker i middelklassen fra i dag og til 2030 fra 1,7 mrd til 3 mrd. Disse to hovedkreftene vil medføre ressursknapphet overfor de fleste mineralske råstoffer som vi anvender i dag.

I samarbeid med McKinsey & Company har velrenommerte Ellen MacArthur Foundation etablert en pedagogisk modell, som beskriver to hovedgrep for å håndtere dette ressursproblemet. For meg er denne modellen inngangsbilletten til sirkeløkonomien og det sirkulære samfunnet. Denne modellen er regenererende i design, hvor målsetningen er at ingenting mistes underveis. Alle innsatsfaktorer fanges opp gjennom sirkularitet og anvendes igjen på en bærekraftig måte.

Modellen beskriver en overgang fra den tradisjonelle lineære økonomien og til sirkeløkonomien. Isteden for et tradisjonelt fokus på gjenvinning, forsøker man å bygge forretningsmodeller og et tankesett hvor fokuset vris fra «bruk & kast» og til hvordan ressursene i neste runde utnyttes som verdier gjennom reparasjon, gjenbruk, vedlikehold og alternativ anvendelse.

Det andre skiftet modellen adresserer er å finne biologiske substitutter for mineralske ressurser i økonomien. Tanken er at på den ene siden vil ikke-fornybare mineralske ressurser bli såpass kostbare fremover at vi må finne rimeligere fornybare biologiske ressurser. På den andre siden opplever verden en gigantisk forsøpling av mineralske ressurser med lang nedbrytningstid (f.eks. plast).

Innenfor sirkeløkonomien snakkes det ofte om «fra vugge-til-vugge» – i motsetning til «fra vugge-til-grav». Det handler om å etablere verdikjeder hvor man legger til rette for råvarers evige liv. Dette kan for eksempel lettere oppnås gjennom at selskaper tilbyr en tjeneste – det du egentlig er ute etter når du kjøper en ting – fremfor salg av en fysisk vare. Dagens forretningsmodeller utfordres. Det vil møte motstand. Man må våge å tenke nytt, utenfor boksen. Utenfor det forventede og kanskje utenfor det allment aksepterte. Plutselig går du der med et par leasede olabukser…

Nøkkelord er nytenkning, vilje og lederskap. Og brått så erstattes den gamle graven av en ny vugge. Innenfor sirkeløkonomien har vi kun sett en spe start. I senere blogginnlegg vil jeg dele flere case, og ikke minst snakke om konkrete sirkeløkonomiske prosjekter som vi jobber med i Norsk Gjenvinning.

 

Er for øvrig generelt veldig åpen for innspill og kommentarer fra leserne. Hva tenker dere? Hva er dere opptatt av? Noe spesielt du har lyst til å høre om? osv…

Uncategorized

Avfall er løsningen på fremtidens ressursproblem

_MG_0503Denne visjonen møtte meg da jeg i fjor våres tok mine første steg inn i avfallsbransjen. Med 13 år bak meg i finans tilsa nok min opptrente intuisjon at dette bare var en floskel som så godt ut på papiret. At det var hårete er det ihvertfall ingen tvil om. Men samtalene var spennende. Overraskende. Og jeg likte det jeg hørte. De trodde på det. Mine fremtidige kollegaer. Skikkelig. De brant faktisk for det. Og de var entusiastiske. Dette ville jeg være med på!

Jeg har ikke sett meg tilbake siden. Jeg har selv blitt troende.

Med denne bloggen ønsker jeg å fortelle deg de gode og positive historiene. Gjerne om gjenvinning. Har det noe å si at du står der ved kjøkkenbenken og sjonglerer avfallet ditt – med råvarene «våre»? Det skal jeg forhåpentligvis overbevise deg om. Vet du at en buss kan kjøre 100 meter på biogassen fra ett eneste bananskall og at gassen er klimanøytral? Vet du hva som skjer med asken fra et forbrenningsanlegg eller med de gamle (giftige) vinduene i huset ditt? Svar kommer!

Jeg er leder for forretningsutvikling i Norsk Gjenvinning. Hos oss betyr forretningsutvikling ofte innovasjon. Å finne nye løsninger for avfallet. F.eks hvordan man kan bruke avfallet som en innsatsfaktor i et produkt? Hvordan kan vi gjenbruke avfall fremfor å dekomponere og gjenvinne det? Det handler om å etablere systemer for å gjenvinne avfall som ikke gjenvinnes i dag. Jeg jobber for eksempel med å utvikle gjenvinningsløsninger for båten din (ikke senk den eller legg den igjen på et skjær…) og for kaffekapslene dine.

Jeg ønsker å dele mine erfaringer, fra innenfor veggene hos Norges største gjenvinningsselskap. Jeg vil også mene noe om bransjen og ikke minst dens påvirkning og mulighetsrom i det større bildet. Som f.eks. da jeg nylig speed-datet ledelsen i Innovasjon Norge for å gi mine synspunkter til hvordan innovasjonskraften i kongeriket kan forbedres.

En fellesnevner for det jeg er opptatt av er at vi må jobbe for å bruke (ikke forbruke) ressursene flest mulig ganger før de «kastes». Gjerne ved å gi de evig liv. Med den befolkningsveksten og velstandsøkningen vi har i verden finnes det ikke noe alternativ. Det er rett og slett ikke nok ikke-fornybare ressurser igjen. I tillegg slippes store mengder klimagasser ut når jomfruelige råvarer/ressurser utvinnes – det er ikke bærekraftig.

Det er dette vi omtaler som sirkeløkonomien. Vi ønsker å gi ressursene et evig liv, eller ihvertfall et langt liv. La de sirkulere i et kretsløp. Om privatpersoner og næringslivet forenes om dette har det uante muligheter. For oss er det dette som er reell bærekraft – når det er bra for miljøet, bra for samfunnet og det er lønnsomt. Om en av disse faktorene mangler, tror vi ikke at løsningen har livets rett over tid.

Håper du har lyst til å bli med på reisen. Det er en utrolig spennende tid – og utviklingen vil berøre oss alle. Vi står rett og slett foran en ressursrevolusjon!

Uncategorized