Endelig! Nå har vi, som et av de aller første landene i verden, en ordning for retur av kasserte fritidsbåter. I Norsk Gjenvinning har vi jobbet aktivt med dette temaet i over ti år, så nå er vi først og fremst fornøyd.

For to år siden skrev jeg først om det voksende miljøproblemet. Den nye ordningen som nå er på plass angriper dette problemet som følger. Den enkelte kommune har plikt til å tilrettelegge for mottak av båter uten motor, opptil 15 fot. Private aktører, som Norsk Gjenvinning, kan søke om tillatelse til å ta i mot og behandle båter opptil 49 fot. Uansett båtstørrelse får båteier en godtgjørelse (ikke pant!) fra staten på 1.000kr. På sortere.no ligger en oversikt over alle mottakssteder i Norge. Info fra Miljødirektoratet om ordningen finner du her.

Både kommunene og private aktører får et tilskudd fra staten for å ta i mot og behandle kasserte fritidsbåter. Kommunene kan starte sin del av virksomheten umiddelbart, mens private aktører må ha særskilt tillatelse fra Fylkesmann og en godkjenning fra Miljødirektoratet. Nå i oppstarten er dette litt kinkig. Behandling hos Fylkesmann tar typisk 6-9 måneder. Og siden rammebetingelsene for ordningen først var klare sommeren 2017, så har det i praksis ikke vært mulig å søke tidligere. Det betyr at det vil være svært få mottakssteder for båter over 15 fot før i 2018. Vi har rett og slett ikke lov til å ta i mot slike båter før tillatelse er på plass. Mange reagerer på dette, som kan oppfattes som en ukordinert oppstart – feks. i dette NRK-radio klippet hvor jeg uttaler meg.

Illustrasjon fra Miljødirektoratet

Overordnet skal Regjeringen og Miljødirektoratet ha skryt for endelig å ha etablert en ordning. Det har imidlertid vært en del kritikk av hvordan den er skrudd sammen. Meg bekjent berører kritikken hovedsakelig disse områdene:

  • For lav «pant»
    Bl.a. har båtbransjen klaget over at godtgjørelsen på 1.000 kr ikke dekker kostnaden for transport til gjenvinningssted for større båter. Det er nok riktig. Samtidig er det betimelig å stille spørsmålet tilbake til bransjen – hvem andre enn båteierne selv mener de skal betale for avsetting av båten deres? Alle de som ikke eier båt – over skatteseddelen? Da kunne man i så fall dratt det videre. Hvem skal betale for avfallet når du river hytta di? Skal man bare rydde opp etter seg dersom det kommer en økonomisk gulrot fra et sted? Jeg tror det er på plass med en edruelighet og ikke minst plassere ansvaret der det hører hjemme. Samtidig skal vi også huske på at staten har avsatt betydelige midler for å få dagens ordning etablert.
  • Manglende småbåtregister
    Det finnes ikke noe obligatorisk småbåtregister i Norge. Det kan derfor være vanskelig å bevise hvem som eier en båt. Et manglende register er også brukt av myndighetene som begrunnelse for hvorfor godtgjørelsen ikke kan være høyere enn 1.000kr, da en høy «pant» ville økt risikoen for tyveri og import av båter innlevert urettmessig til gjenvinning på statens regning. Når det er sagt ser jeg ingen gode grunner til at det ikke innføres et obligatorisk småbåtregister. Dokumentasjon av eierskap vil ha mange fordeler, som i forsikringsammenheng, forsøpling, statistikker  og mulighet for fremtidig produsent og/eller panteordning.
  • Manglende koordinering
    Sentrale myndigheter, ved KLD og Miljødirektoratet, har innført ordningen. Men ordningen lar seg ikke gjennomføre for båter over 15 fot før lokale mottakssteder har tillatelse til dette fra Fylkesmann. Vi har lang erfaring med at det ikke finnes én mal for Fylkesmenns vurderinger, hvilket bl.a. betyr ulik behandlingstid og ulike krav på tvers av fylkesgrenser. Jeg oppfatter at det er minimalt med kommunikasjon mellom myndighetsorganene, så lite at de omtrent ikke er kjent med problemet en gang. Det er synd at byråkratiske hindringer står i veien for implementering av gode intensjoner.
  • Fare for konkurranse på ulike vilkår
    Når Fylkesmenn i ulike fylker vurderer krav til mottak og behandling ulikt, vil det kunne få konkurransevridende konsekvenser. Aktører som opererer på hver sin side av en fylkesgrense kan få forskjellig krav til forhold som påvirker investerings- og bemanningssituasjonen betydelig. Dette er et faktum for et bredt spekter av avfallstjenester, men blir veldig synlig når man starter med en ny avfallstype, som fritidsbåter.

Steinar Angvik hos NG Kristiansund forbereder gjenvinning av båt

På tross av svakhetene i ordningen er vi totalt sett positive. I Norsk Gjenvinning tror vi på industrielle løsninger, som tilrettelegger for skala, effektiv drift og som grunnlag for innovasjon. Innovasjon vil kreves for å sikre best mulig ressursutnyttelse av disse gamle farkostene. Sammen med vår partner Ecofiber, har vi fokus på høyest mulig materialgjenvinning. Volum er i denne sammenhengen viktig. Det samme er langsiktighet. Dagens løsning er ikke en permanent løsning. Til det er den for generøs. På lik linje som for stort sett alle produkter vi kjøper, må en permanent gjenvinningsordning finansieres av den som eier produktet – i denne sammenhengen er det båteierne. Dagens løsning er en katalysator, og en mulighet til å høste praktiske erfaringer frem mot en permanent brukerfinansiert løsning.

Og bare så det er sagt. Jeg tror ikke båteierne er så bakstreverske som noen av talspersonene deres forfekter. Tilbringer man fritiden sin til sjøs, i flott og ren natur, så forstår man at man har et ansvar for å ikke forringe verdien av denne naturen gjennom forsøpling. Det minste jeg tenker vi kan forvente av båteierne nå som ordningene kommer på plass, er derfor at de sørger for gjenvinning av den gamle båten deres.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s