Sustainability – my personal journey

Sustainability Hub Norway is quite new on the Norwegian sustainability scene. On the 29th of March, at their monthly gathering at Sentralen in Oslo, I was asked to give a talk about my personal “journey” into sustainability. Apparently, my switch from “finance to waste”, as I wrote about in one of my first blog posts, is still not mainstream – and therefore interesting. Preparing for this, it made me reflect on the past four years. I’d like to share these thoughts with you – by sharing my “speaker notes”, below.


A sustainability awakening – the journey – my talk, as it went:

Sustainability is quite new to me, I have to admit. You could say I’ve had an awakening. In a sense, I came from “the other side”. After some months on board Norsk Gjenvinning, a prominent

Olaf Brastad, senior rådgiver i Bellona.

environmentalist at Bellona told me «there’s hope when people like you are joining the recycling industry fighting for sustainability». That man was Olaf Brastad at Bellona. A great person, with a very different background than myself.


First, I’d like to give you a brief insight into my background:

I grew up in modest conditions on the countryside in Norway. I moved to Manchester, in the UK, to study economics, and thereafter a master degree in business in Holland and France. I’d describe myself as a quite ambitious student. But sustainability never really crossed my mind.

When returning to Norway in 2002, I was very focused on landing a “career job”. I guess I did, at Nordea Markets, on the trading floor, working with business development. I worked with bright and ambitious people in a young and aspiring environment. You may all know it, but I can confirm to you that success here is measured by one metrics, only. Money. Relative poverty is never greater than on a trading floor – jealousy is the most prominent sin. The conceived importance of oneself is way inflated. I was on-board this bandwagon. Money would’ve kept me in the business, but after five years I seeked something more concrete – something firmer to grasp. As I was gradually finding the scope on the trading floor too narrow.

I went on to a start-up in the real estate business. I guess the bricks were firm, but still it was finance. The years at Realkapital, and thereafter RS Platou, that bought our company, were good. But I was getting tired of pleasing the rich, working to make the richest richer.

So, I was contemplating what to do next. There had to be more! I can assure you, waste management, or Norsk Gjenvinning, was not on my radar. Until pitched by a former finance colleague the spring of 2013. I started to research, talk to people, and then interviews. As I gained insight, I was intrigued – and curious.  Especially by the obvious large opportunities – as this was a very immature business. And I was “comforted” by the financial ownership of Norsk Gjenvinning (Altor) and management profiles from “my world”. I was indeed inspired by the fact that the business felt meaningful – but sustainability was not a decisive factor.

So I jumped to Norsk Gjenvinning the autumn of 2013, heading business development and innovation.

Then something happened

On stage at Sentralen. Foto: Cathrine Barth.

I soon learned more about resource scarcity – and the potential consequences.  I realized that the climate debate didn’t really capture this – it was all about Co2 and renewable versus fossil energy – topics that few people are able to relate to. I gained insight into the vital role of my new industry had in aiding this – and in the middle of the industry was Norsk Gjenvinning – already with its neck out – on a public journey of cleaning up the industry related to compliance. With an extremely bold vision – that waste is the solution to the future resource problem!

I also realized that my industry had communicated this topic – and our role – in an old-fashioned way – with low impact. At the same time, innovation at NG was very much focused around dealing with small entrepreneurs with fancy ideas. Smart, but small impact – not really addressing our vision.

We had to do something! I had to do something!
So we set out a new ambitious strategy for sustainability at Norsk Gjenvinning, backed by top management and the board. We had to communicate differently – boldly – to attract new partners. First, to inform about resource scarcity and our role – in a world that needs to go from a linear to a circular economy. Looking back at this, I call this period (+/- 2015) for the preaching phase.

We called it “taking the position”. Becoming the leader within circular economy in Norway. I went to conferences, participated in debates; I started to blog, tweet, Instagram, and so on – solely on and around the extended topic of waste. It was narrow. It still is.

Our aim was to become the preferred partner:

  • For large industrial customers – developing circular innovation and value chains in cooperation with them
  • For politicians and policy makers – setting the direction through ambitious goals and making sure competition is fair and at equal terms
  • For academia, NGOs, etc – increasing awareness & having “partners in crime”
  • For young ambitious professionals, like Eivind, Andrea, Christine and Erik!

Our message was so under communicated – and the feedback was so instant, so positive, as we started to do things differently. This gave a lot of energy – the ball started rolling. The more the merrier. It was – and still is – extremely inspiring to work with such an important topic – also being able to influence the direction.

Looking back, I would say that we reached the targets we aimed for. From a Norsk Gjenvinning perspective, we have succeeded with bold innovation projects. We have become a leader within circular economy in Norway.

Personally, I have really found out what drives me! For example, – when approached by job opportunities that are not within the sustainability sphere – it is very satisfying to say; “no thanks – you may come back if you have something more sustainable to offer” It feels good. And more importantly, – it feels right.

This was basically my journey from finans til søppel, from finance to waste. I learned about sustainability on the road. Gained insight on the road. Were inspired as I went along. And most importantly, I met a lot of inspiring people. Dedicated people, using their time on the important stuff. You guys make me optimistic.

So what are the key lessons learned from my journey?

  • Sustainability – and circular economy in particular – is very much about business – done right its good for both business, the environment and society – true shared value. Or as Richard Branson says it “doing good is good for business”.
  • Impact & volumes are key. It is vital to prioritize based on impact – not by symbolic value or feel-good factors. In order to make real difference. In sustainability terms.
  • Every “sustainability” project needs to be profitable – it needs to be better than status quo. If it is “only” environmentally sound, or “only” socially sound, but not profitable, what have we proven then? In a sense Norsk Gjenvinning may also be seen as a “sustainability project” – if we aren’t able to run the company profitably as we develop all these new circular sustainable projects – what have we proven then?
  • There is an extreme potential in contributing with solutions to the SDGs. We have the knowledge, we have the goals. What we need to do now is to move forward by developing concrete solutions. Business is vital in obtaining this.

In a Norsk Gjenvinning perspective, this means filling our vision with concrete sustainable cases. Doing that will be the continuation of my sustainability journey.

Thank you!


Talentstafettpinnen, #4

Ett av selskapene i Norsk Gjenvinning-konsernet – Norsk Gjenvinning Downstream – har ansvaret for avsetning av 1,3 millioner tonn resirkulerte råvarer hvert år. Når skrap-metall selges videre til svenske kunder, eller skipes til Kina for gjenvinning, er Erik en av nøkkelpersonene i disse transaksjonene. Her kan du lese hva han mener er viktig i jobbvalget, og om hva som kan skje når han er på kundebesøk.

Erik på råvarebesøk i Kina

Erik på råvarebesøk i Kina

I forbindelse med at jeg delvis har outsourcet blogg-skrivingen, får dere her en oppfølger i #Talentstafettpinnen. Tidligere i høst fikk dere et innblikk i Christine Tørklep sin hverdag som Key Account Manager. Nå har Christine tatt stafettpinnen videre og i dette blogginnlegget har hun intervjuet Erik Alexandersson (28) – som i motsetning til både Christine og meg – er både ung og lovende.

Erik og jeg (jeg = Christine) har begge base på hovedkontoret på Lysaker. Jeg har booket møterommet «Kremmerskap», min favoritt blant kjerneverdiene – og med en klar link til Norsk Gjenvinnings første etablering av skraphandlervirksomhet i Oslo i 1926. Handel med metaller er noe ganske annet i dag, men kremmerskapet er selvsagt fortsatt viktig.

– Hva er bakgrunnen din?
Jeg ville ha bredde i studiene og valgte industriell økonomi i Linköping. Likte godt kombinasjonen av teknologi og økonomi. Tok så et utvekslingsår på University of British Colombia, i Canada. – «Där läste jag en del business-kurser samtidigt som jag passade på att resa i Nordamerika och åka skidor», sier han og legger til at han ble ferdig med Mastergraden i 2015.

– Hva var det som gjorde at du begynte å jobbe i Norsk Gjenvinning?
Det er litt vanskelig å si… Jeg var på mange intervjuer i mitt siste år som student. Blant annet søkte jeg jobb gjennom nettverket NOVA 100 – det var sånn jeg kom i kontakt med selskapet. Norsk Gjenvinning har virksomhet både i Norge, Sverige og Danmark, det liker jeg. I tillegg syntes jeg gjenvinning virket spennende. Bransjen har hatt en utrolig utvikling de siste årene. Norsk Gjenvinning er i forkant og driver utviklingen, det er kult. Jeg valgte mye etter magefølelse. Dessuten var det jo et som lite eventyr å flytte til Norge!

– Du har tittelen metall trader – et utradisjonelt valg blant økonomistudentene?

Råvarelager i Drammen - klar for eksport!

Råvarelager i Drammen – klar for eksport!

Ja, det er det, men jeg får jobbe «hands on», gjør transaksjoner daglig med både norske, svenske, europeiske og asiatiske selskaper. Samtidig får jeg se produksjonen; følger varene inn på våre anlegg, som for eksempel i Drammen (se bilde), og hvordan sluttproduktet (råvarene!) går videre til smelteverkene. Variasjonen i jobben er det aller beste.

– Hva er mest utfordrende i jobben?

Det skjer mye bare på to-tre år i denne bransjen. Det er spennende å tenke på hva som kommer til å skje framover. Politikk og strengere regelverk spiller en viktig rolle. For eksempel kan vi ikke eksportere kabler i samme utstrekning som tidligere og en større del av verdikjeden må være i Norge. Det stiller høyere krav til oss som avfallsaktør, fordi prosessen og avsetningen av varene i større grad skjer i vårt nærmiljø – og gjerne forbundet med høyere kostnader for vår del. I tillegg går ikke alltid utviklingen som forventet og vi må omstille oss på nytt.

– Og mulighetene? Hvordan ser du på dem?
Det at vi stiller strenge krav til sporbarhet, kontroll og ansvarlig avsetning er en mulighet for oss som selskap. Jeg oppfatter at vi har kommet lengst på dette området blant de norske aktørene. Det kan oppleves som å stikke kjepper i hjulene når vi ikke alltid får eksportere dit prisen er best, men jeg tror det er avgjørende for å lykkes i det lange løp: vi er åpne for forandring og stiller spørsmålstegn ved eksisterende praksis. Jeg ser det også som en mulighet at vi blir mer industrielle, de andre norske aktørene er ikke kommet så langt ennå. Compliance-programmet til Norsk Gjenvinning gjennomsyrer hele virksomheten. Når kravene fra myndighetene skjerpes inn, har vi et forsprang på konkurrentene.

– Hva er det merkeligste du har opplevd i jobben så langt?

Kundebesøk i Kina

Kundebesøk i Kina

Mine ‘peers’ hos konkurrentene er vesentlig eldre enn meg, og jeg treffer mange originaler, ofte snodige typer. En gang jeg var på kundebesøk hos en skraphandler i Sverige, da måtte vi gå ut på jordet for å tisse.. Jeg tror det er bra å komme inn i bransjen med en åpen holdning.

– Hva liker du best med jobben i Norsk Gjenvinning?
Arbeidsmiljøet her er «outstanding»! I tillegg liker jeg å være nær produksjon, ha kundekontakt og stort kundeansvar. Det å reise på gjenvinningsmesser har også vært veldig givende som ny i bransjen.

– Hvis du skal gi et råd eller to til de som skal ut i arbeidsmarkedet nå, hva vil du si?
Det er mange faktorer som spiller inn når man skal velge jobb, men en av dem er at kulturen kjennes bra. Så er det viktig å velge riktig sjef, særlig som nyutdannet. Ikke vær redd for å tenke «utenfor boksen», finn noe som passer for deg. Ikke vent med å søke, men vær ute i god tid; jeg startet i januar, men gikk på 30 intervjuer før jeg fant en jobb som kjentes riktig. Jeg hadde jobb i juni, og tror faktisk jeg ble litt klokere på veien.

Fem kjappe



Han takker for praten med et stort smil og fast håndtrykk. Lover å sende bilder når han er ute på anlegg (Lysaker blir jo fort litt trøtt). Og kollegene hans? De gir veldig gode skussmål. Det trekkes spesielt fram at han er åpen og nysgjerrig og at han har en utrolig god evne til å kommunisere med folk. Jeg tenker han kommer til å klare seg bra, denne karen her.

Talentstafettpinnen er herved overlevert.

Christine Tørklep


Innovasjon, bærekraft og sirkulærøkonomi i en og samme løsning

Det gleder meg å endelig kunne fortelle om et prosjekt som vi har jobbet med i lang tid. Det handler om grønn vekst, bærekraft og sirkulærøkonomi i praksis. Det handler om et tema jeg har skrevet mye om tidligere – mat. Gjenvinning av mat.

Utgangspunktet var, og er fortsatt, at vi kaster for mye mat. Mer enn hver femte bærepose med mat fra butikken går rett i søpla. Matprodusentene og dagligvarekjedene står for nær 80 prosent av all mat som kastes – svimlende 355.000 tonn. Hvert år!

Det er innført en rekke tiltak de siste årene for å redusere matsvinn. Men selv om vi skulle bli flinkere til å redusere matsvinnet, er det fortsatt viktig å skape bærekraftige løsninger for det avfallet som er igjen. I dette avfallet er det ressurser som fosfor, kalsium, nitrogen og kalium. Fosfor er en ikke-fornybar ressurs, som er avgjørende for all matproduksjon i verden. Både planter, dyr og mennesker er helt avhengige av fosfor for å kunne vokse. Denne ressursen må gjenvinnes – ikke brennes opp! For det skjer faktisk med nesten halvparten av matavfallet i Norge. Det brukes som brensel til fjernvarmeproduksjon, spesielt på Vestlandet, hvor forutsetningene for å etablere biogassanlegg er dårlig.


Etterspørselen etter biogjødsel på Vestlandet er naturlig nok lav.

Vårt mål var derfor å bli den første aktøren som kan garantere kundene våre på Vestlandet en matavfallsløsning som ivaretar de verdifulle råstoffene. Her ønsker vi å produsere biogass av matavfallet, for deretter å utnytte restproduktet – biogjødselen – til matproduksjon. Biogjødselen er rik på alle nødvendig næringssalter som jorden trenger for å dyrke frem ny mat av samme kvalitet. Først når man gjenvinner biogjødselen kan man hevde å gjenvinne mat. Avfallet går i sirkel, og med på kjøpet får vi biogass som kan erstatte fossilt brensel.

For å hjelpe våre kunder på Vestlandet måtte vi tenke nytt. Hvordan tilby en løsning som både er lønnsom og bedre for ressurseffektiviteten og klimaet?

Når man brenner matavfall, brenner man cirka 80 prosent vann! Derfor har vi, i samarbeid med Vestfold-selskapet Multivector, utviklet en industriell tørkeprosess for matavfall, som skal settes opp på vårt anlegg på Knarrevik utenfor Bergen. Denne har kapasitet på 2 tonn avfall per time, og omdanner fuktig matavfall til et nær luktfritt tørrstoff som både kan lagres og transporteres. I prosessen reduseres volum og vekt med cirka 80 prosent, og vi sitter igjen med et potent tørrstoff som innehar alle næringsstoffene og som er ideelt for produksjon av biogass og biogjødsel. I og med at tørrstoffet er luktfritt og råtneprosessen har stoppet opp, er dette enkelt å transportere. For transporten utnytter vi ledig returtransport (biler som ellers ville kjørt tomme) tilbake til Østlandet, hvor det finnes egnede biogassanlegg som har avsetning av biogjødsel til lokalt jordbruk.

Den første tørkemaskinen er nå i produksjon og vil være i drift i april 2017. Veien til bestilling har bydd på mange utfordringer. Uten dyktig og kreativ prosjektledelse, hvor fokus på både det store bildet og alle de små detaljene ble godt ivaretatt, kan jeg trygt si at vi aldri hadde kommet i mål. Derfor vil jeg at dere møter prosjektleder Trond Håverstad, som jobber med forretningsutvikling i Norsk Gjenvinning.

  • Trond, hvorfor mener du at dette prosjektet så viktig?
En fornøyd Trond Håverstad på signeringsmøte hos Coop

En fornøyd Trond Håverstad (i midten) på signeringsmøte hos Coop, 7.11.2016. Morten Frøid (t.v.) & Knut A. Haugen (t.h.), også Norsk Gjenvinning.

Ved å brenne matavfall, b renner vi vår egen fremtid. Matavfall er rikt på flere kritiske og begrensede ressurser som blant annet fosfor. Det er derfor ekstremt viktig å finne gode bærekraftige løsninger som også er kommersielt attraktive. Dette prosjektet oppnår nettopp det. Vi gjør det enkelt for kundene å velge de bærekraftige løsningene.

  • Fra et innovasjonsperspektiv, hva har vært de viktigste utfordringene å forsere?

Prosjektet startet med et klart mål, men veien dit var på ingen måte tegnet opp. Det å kartlegge muligheter, utvikle ny teknologi og tilpasse dette til vår virksomhet, har vært både spennende og krevende. Når vi driver med innovasjon og gjør noe for første gang kan man aldri være 100 prosent sikker på at det kommer til å fungere. Midt i denne usikkerheten skal man overbevise andre om at det er riktig vei å gå. Ledelsen i Norsk Gjenvinning har likevel vist stort engasjement for prosjektet, og gjennomføringen understreker at det er et sterkt ønske om å hele tiden utvikle gode og bærekraftige løsninger.

  • Hva kan denne innovasjonen bety for Norsk Gjenvinning?

Vi har skapt en biogassløsning som er konkurransedyktig sammenlignet med dagens løsning i Hordaland, nemlig forbrenning. Og vi har nok en gang vist i praksis at vi kan tilby innovative, effektive løsninger til kunder som er opptatt av bærekraftig utvikling. Men, for at prosjektet skal være vellykket i stor skala, er vi avhengige av at næringslivet i Hordaland melder seg på – de må gå fra å være en del av problemet og til å bli en del av løsningen, gjennom å sortere ut matavfall slik at vi kan gjenvinne avfallet til drivstoff og gjødsel.

Men stopp litt, vil noen av dere tenke. Med all denne transporten over fjellet, er det faktisk bedre for klimaet? Og det høres grønt ut, men bidrar det til økt konkurransekraft?

Underveis i prosjektet engasjerte vi Østfoldforskning til å foreta et uavhengig klimaregnestykke – gjennom en helt konkret sammenligning av dagens løsning for matavfall i Hordaland (forbrenning) med vår nye løsning, inklusive transport av tørrstoff til Østlandet. De fant at dagens løsning belaster klimaet med 179 kg CO2 per tonn, mens den nye løsningen (inkl. transport) gir en klimabesparelse på 336 kg CO2 per tonn. Det vil si at i et klimaperspektiv er den nye løsningen 515 kg CO2 ekvivalenter bedre, per tonn. Prosjektet vil gi en årlig CO2-besparelse på cirka 630 tonn CO2 – bare på dette ene anlegget i Bergen.

Konsernsjefene i hhv Norsk Gjenvinning (Erik Osmundsen), t.v., og Coop (Geir Inge Stokke) , 7.11.2016.

Konsernsjefene i hhv Norsk Gjenvinning (Erik Osmundsen), t.v., og Coop (Geir Inge Stokke) , 7.11.2016.

Denne uken signerte vi en avtale med Coop om avfallshåndtering for over 650 av deres butikker. Den nye løsningen for matavfall svarer godt til Coops null-visjon, formidlet av konsernsjef Geir Inge Stokke under avtalesignering den 7. november: «Coop Norge har et krystallklart mål: Den store mengden mat som kastes må ned. Derfor har Coop innført en null-visjon. Null-visjonen går ut på at all mat i utgangspunktet skal selges eller spises. Det som må kastes, så lite som mulig, skal tas hånd om på en ordentlig måte». Avtalen mellom Coop og Norsk Gjenvinning er den største avtalen i Norges historien for matavfallshåndtering. Bærekraft gir konkurransekraft!

Det grønne skiftet kan debatteres i timevis. Det kan skrives i metervis. Det er imidlertid ingen tvil – det er de praktiske innovasjonene som bringer oss fremover. Og som svarer på de enorme utfordringene som må løses. Derfor fokuserer vi vår innovasjonskraft på å utvikle konkrete sirkulærøkonomiske verdikjeder. Kun på den måten kan vi hevde å leve vår visjon – avfall er løsningen på fremtidens ressursproblem.


Tekstiler ut av restavfallet! Nå!

Et dagsaktuelt blogginnlegg fra min kollega Christine Tørklep: Vi panter alle flasker – men kaster nesten fem bæreposer klær og andre tekstiler i restavfallet hvert år. Hvorfor er det sånn? Må vi få betalt for å bruke ressursene smartere? Jeg tror ikke det. Her er 8 tips og litt inspirasjon i anledning tekstilaksjonen. 


Christine holdt innlegg ved Tekstilaksjonens fagseminar i dag. Tema var «Det finnes ikke søppel mer.»

Selv om belønning i form av penger kan være et effektivt virkemiddel, tror jeg ikke det er det eneste svaret. Jeg tror det handler om mangel på bevissthet, derfor er Tekstilaksjonen så viktig. Aksjonen ble arrangert første gang i 2015, og vi samlet inn mer enn 1.000 poser klær på en dag. Det tilsvarer en miljøbesparelse på over 26 tonn CO2, eller to turer rundt ekvator med bil, i tillegg til 6 millioner liter vann og halvannet tonn sprøytemidler. Les hva kollega Thomas skrev om aksjonen i 2015.

Vi har antagelig ikke tenkt så mye over hva som skjer med avfallet. Kanskje har vi en vag oppfatning av at det blir kjørt på deponi eller til forbrenning. Kanskje er det så enkelt som at – fordi vi ikke har tenkt på muligheten for å resirkulere tekstiler – så legger vi heller ikke merke til beholderen for brukte tekstiler på gjenvinningsstasjonen?

Heldigvis er det sånn at nesten alle tekstiler enten kan brukes igjen eller resirkuleres. Men det aller viktigste er å unngå at det blir avfall. Her er 8 tips fra meg:

  • Ikke kjøp mer enn nødvendig. Sjekk ut denne ideen til hvordan vi kan oppnå bedre forbruk ved å legge inn en forsinkelse på alle kjøp
  • Spør om å få låne hvis du trenger noe til en spesiell anledning – det kan være en pen duk, en ekstra dyne eller en stilig frakk. Lever til rens eller gi en blomst som takk for lånet.
  • Når du kjøper noe; still spørsmål om hvordan det er produsert og velg god kvalitet. Kjøp brukt eller «upcycled» når du kan, se for eksempel Ecoalf, som lager klær av brukte plastflasker og fiskegarn.
  • Tilby familie, venner og bekjente å arve klær og utstyr.
  • Kjøp brukt og selg videre på Finn eller Facebook – det er også god læring for barna som kan tjene egne penger. Ta en titt på Patagonia som hevder at brukt er bedre enn nytt
  • Reparer og sy om når det er mulig – flere av de store merkevarene vil sende deg en ekstra stoffbit for reparasjon, noen tilbyr også å reparere for deg. Spør i butikken! Eller følg @zerowastedaniel på Instagram for inspirasjon til å sy selv.
  • Stadig flere klesbutikker tar imot brukte tekstiler, noen gir også rabatt på nye klær hvis du leverer til dem. Filippa K skiller seg ut ved å tilby leasing av antrekk.
  • Lever tekstiler du ikke kan utnytte på annet vis på den lokale gjenvinningsstasjonen. De samler inn og leverer til Fretex eller UFF som kan lage for eksempel pussefiller eller nødhjelpsdyner.

vissteduat_3Mulighetene er mange for å unngå at tekstiler havner i restavfallet, men hvordan kan vi få flere til å endre vaner? Forskere på Harvard University har nylig publisert en studie om hva som styrer valgene våre når vi kildesorterer. Adferd er komplekst, og trenger nok et eget blogg-innlegg… Samtidig er vi mange som gjør oss flid med vasking, bretting, sortering og lagring for å sørge for at brukte barneklær får nytt liv. Vi får ikke betalt for det, og gjør det antagelig heller ikke fordi vi ønsker å være miljøvennlige (for håndklær, tepper og sengetøy går oftere i restavfallet). Så hva er forklaringen hvis det ikke er miljøgevinsten? Er det en tradisjon vi har med oss etter besteforeldregenerasjonen? Eller er det fordi ingenting slår synet av en stolt, liten tass som har arvet klær av en kul fetter?

Sitat fra Harvard-studien: «We consistently found that people are more likely to recycle than discard identity-linked products – and that trashing these products can lower self-esteem.»

vissteduat_2Kanskje den britiske organisasjonen Restart er på sporet av noe: den ble etablert for å reparere elektronikk og har arrangert 185 «Restart Parties» i 6 land siden 2012. De ser selvsagt fordelen av at når tingene får lengre levetid, reduseres også miljøpåvirkningen. Men de fremhever den sosiale gevinsten og verdien for lokalsamfunnet som mye viktigere; gleden ved å forstå hvordan ting fungerer, lære bort, reparere ting sammen.

Og det vi også vet fungerer, er næringsliv som ser nye muligheter til å tjene penger. Når IKEA setter tøffe mål for resirkulering og utvikler nye forretningsmodeller for reparasjon og gjenbruk – som for eksempel «Second Life for Furniture» i Frankrike og Belgia – så er det fordi de forstår at det er smart forretning.

vissteduat_4Stadig flere kunder forventer at næringslivet tilbyr mer bærekraftige produkter og tjenester. Husk at du også kan hjelpe dem i gang ved å stille spørsmål når du handler. Og husk: Tekstilaksjonen. Her kan du ta gjenbruksguiden for å finne den beste løsningen for dine tekstiler, eller få tips om hvordan du kan reparere med enkle grep. På Jernbanetorget 14. og 15. oktober kan du også få hjelp til å sy om, reparere eller selge videre. Akkurat DET ser jeg fram til. En gammel, slitt yndlingsjakke ligger klar.

Christine Tørklep
Key Account Manager i Norsk Gjenvinning



Talent-stafettpinnen, #3

Tidligere har dere fått møte Andrea og Eivind – begge nye tilskudd på strategi- og bærekraftslaget i Norsk Gjenvinning. Nå går stafettpinnen videre til Christine, som startet i vår industridivisjon høsten 2015. Jeg har tidligere reflektert over mitt eget sprang «fra finans til søppel» – her får dere Christines tanker om overgangen til Norsk Gjenvinning etter en imponerende finanskarrière i Storebrand. Hun har i mange år vært en ledende stemme innen bærekraft i Norge (hun sitter bl.a. i det Regjeringsoppnevnte Klimarådet), så å få hennes kapasitet ombord har vært fantastisk bra. Sjekk ut dette portrettintervjuet i Dagens Næringsliv.

Her kan du møte Christine:

Christine T. Meisingset (40 år)
Stilling i NG: Key Account Manager (salg)
Tidligere jobber: Leder for bærekraftige investeringer i Storebrand, rådgiver i Norsas
Studiebakgrunn: Miljøingeniør fra Høyskolen i Agder, Master i Miljøstrategi og bærekraftig utvikling fra University of Surrey, MBA fra NHH i Økonomisk styring og ledelse

#32_CtMQ1: Hva var motivasjonen for å spesialisere deg innenfor bærekraft?
Tja, det var litt tilfeldig. Jeg har alltid vært interessert i realfag og nysgjerrig på teknologi, så ingeniørvalget kom jo ganske naturlig. Miljøteknikk viste seg å være veldig spennende og etter studiene begynte jeg å jobbe med avfall og gjenvinning. Etter to år tok jeg et avbrekk for å fordype meg enda mer i strategier for bærekraftig utvikling. Der fikk jeg øynene opp for hvor viktig næringslivet er – en sterk motor for forbedringer når det samtidig er lønnsomt. I Storebrand fikk jeg virkelig bryne meg på sammenhengene mellom bærekraft og verdiskaping, der utviklet vi analyser for å heve kvaliteten i forvaltning av kundenes pensjonssparing. Så jeg ble vel trigget av studier, men spesialiseringen har kommet som et resultat av oppdraget mitt i Storebrand.

Q2: Du gikk fra å være leder for bærekraftige investeringer til salg – hva skjedde?
Jeg jobbet i Storebrand i 14 år, det var utrolig lærerikt og utviklende. Men selv om jeg hele tiden var opptatt av at analysene skulle være relevante for verdiskaping og avkastning, ble fagområdet og rollen min ofte satt i bås som «snill og grei» eller «etisk». Jeg fikk ofte også høre at det var veldig vanskelig å bruke det i salget, at kundene ikke var interessert. Så jeg ville gjerne ha en jobb med en tydelig «resultat»-merkelapp, for å motbevise akkurat det.

Også viser det seg at salg også er veldig spennende, det har mange flere dimensjoner enn jeg trodde! Jeg bruker nettverket mitt og for å kartlegge potensielle kunder, tar kontakt og avtaler møter, tar med meg spesialister av alle slag – det er virkelig en fantastisk sammensetning av kompetanse vi har i konsernet. I møte med kundene handler det om å forstå behov og bruke kreativitet og kompetente kolleger for å skreddersy løsninger som dekker behovene på en god måte.  Avfall og gjenvinning får ikke alltid den oppmerksomheten det fortjener, så det er også viktig å hjelpe kundene slik at de får god kvalitet, etterlevelse i alle ledd, og utnytter ressursene sine best mulig.

Q3: Hvorfor ble det Norsk Gjenvinning da, er det ikke mange steder man kan drive med salg?
At det ble NG er jo også litt tilfeldig, men det er ikke likegyldig for meg hvem jeg jobber for, og det var tre ting med selskapet som fascinerte meg: For det første kommer vanligvis en opprydding i ukultur som følge av avsløringer og krise, mens i NG var drivkraften et ønske om ansvarlig drift. For det andre er selskapet genialt posisjonert som pådrivere for sirkulær økonomi. Sist, men ikke minst, var det avgjørende at ledelsen og de jeg møtte i NG viste at de både var samstemte og modne i tenkingen rundt «shared value» og det å skape reell verdi gjennom bærekraftig utvikling.

Q3: Hvordan er overgangen fra å arbeide i finans til å jobbe i gjenvinningsbransjen?
Gjenvinningsbransjen er teknisk, praktisk, ujålete, og i sterk utvikling. Jeg liker nærheten til produksjon og industri og har nok savnet det mer enn jeg var klar over. Og så er det et skifte tilbake til faget mitt som miljøingeniør og fagområdet hvor jeg startet karrieren min.

Finansbransjen er naturlig nok formell og konservativ, mens gjenvinningsbransjen er umoden og preget av kremmerskap. Det store flertallet av de jeg jobbet sammen med i Storebrand har høyere, akademisk utdanning, mens her er det et mye større mangfold av bakgrunner, roller og erfaringer – det er forfriskende å bytte ut blå drakt med jeans, hjelm og vernesko.

En observasjon jeg har gjort i forbindelse med bransjebyttet, er at finansbransjen gjerne blir sett på som svært viktige og mektige, mens avfall og gjenvinning har lav status. Kanskje gjør det at noen overvurderer sin egen betydning, mens andre undervurderer den?

I Talent-stafettpinnen så intervjuer talentene hverandre. Her Eivind (#2) & Christine (#3)

I Talent-stafettpinnen så intervjuer talentene hverandre. Her Eivind (#2) & Christine (#3)

Q4: Du har jobbet her i 9 måneder. Hvordan har din første tid i NG vært?
Morsomt! Det er stadig nye utfordringer, jeg lærer mye og får jobbe sammen med dyktige og positive kolleger. Jeg må innrømme at jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, for jeg har ikke jobbet direkte med salg før, men opplever at jeg har en del å bidra med og kan bruke mange av erfaringene jeg har fra tidligere.

Q5: Ny i NG – hvordan har du blitt tatt imot av dine nye kollegaer?
Veldig bra! Ingenting å utsette på dem altså!

Q6: Hva overrasket deg mest da du begynte å jobbe i gjenvinningsbransjen?
At det er så store sprik mellom aktørene i bransjen. Jeg visste jo at bransjen var umoden, men ikke at det var så enormt store forskjeller i kvalitet og etterlevelse. Samtidig er det manglende innsikt hos kundene – mange vet rett og slett ikke hva de kjøper inn eller hva som skjer med avfallet deres. Og det er jo en artig utfordring.

Q7: Ville du anbefalt andre å starte i denne bransjen?
Absolutt. Tenk så flott å kunne bidra til mer effektiv ressursbruk! Det gir både redusert utvinning, redusert energiforbruk, redusert vannforbruk og reduserte utslipp. Bra for verden, bra for verdiskaping.

Dessuten vil vi, i løpet av de neste 10-20 årene, oppleve at tilgangen på viktige råvarer blir veldig begrenset. Vi må tenke nytt i både design, produksjon og materialbruk for å møte disse utfordringene. En oppgave som krever lederskap, og faglig sett passer midt i blinken for sånne som oss.

Q8: Hva tenker du om bransjens utvikling de neste 3-5 årene?
Vi må vise at det å drive ansvarlig og skikkelig er en forutsetning for god, lønnsom drift. Vi ser tegn til at etterlevelse og gode systemer gir konkurransefortrinn, men mye arbeid gjenstår fortsatt. Vår bransje har en viktig samfunnsoppgave, vi leverer grunnleggende infrastruktur for både næringsliv og offentlig sektor. Jeg vil si det er kritisk at det stilles strenge krav i offentlige innkjøp, og vi trenger også hyppige kontroller fra direktorater, fylker og kommuner. Det må få reelle konsekvenser for de aktørene som tømmer farlig avfall rett i sjøen eller bidrar til korrupsjon og barnearbeid.

Samtidig med oppryddingen, må bransjen trappe opp innsatsen for en mer sirkulær økonomi. En gedigen utfordring, men jeg har ikke tenkt til å gi meg med det aller første.

She walks the talk. Her med sin nye Fairphone - markedets mest sirkulære telefon.

She walks the talk. Her med sin nye Fairphone – markedets mest sirkulære telefon.


EAT. Again.

Eat2Jamie Oliver var der. Det samme var Petter og Gunhild. Jonas Gahr Støre og Mette Marit, prinsesse Victoria… I tillegg var Paul Polman, sjefen for verdens største matprodusent Unilever, på plass. Det var også norske Matvett, Nortura og en rekke andre norske og internasjonale næringslivsledere. Men EAT er ikke en kjendisgalla. Alle som deltar har ambisiøse mål om å bidra til å løse et av de aller største problemene verden står overfor.

Jens Rollnes (Pikenes) derimot, han glimret med sitt fravær. For de som ikke husker Mr. Pikenes så var han antageligvis den som ropte høyest i 2015 om kjendiseriet i forbindelse med EAT-konferansen. Han fornærmet også mine bransjekolleger ved å omtale seg selv nedlatende som «en søppelmann» – noe jeg tilgir han da han sikkert ikke har tatt innover seg at det finnes ikke søppel mer, men at jeg og mine kolleger foredler ikke-fornybare råvarer.

Det er på sin plass å gjenta det samme som jeg sa etter konferansen i fjor – EAT er ikke en kjendisgalla. Tabloide overskrifter har en tendens til å regjere, men EAT har utviklet seg til å bli en svært viktig møteplass for utvikling av nye ideer for hvordan vi kan dyrke og tilby sunn mat til alle, uten å kompromisse planetens bæreevne. Matproduksjon, konsum og matavfall står for om lag 1/3 av klodens klimagassutslipp. Samtidig spises aldri 1/3 av maten som produseres!

IMG_9015Under sitt åpningsinnlegg sa Gunhild Stordalen at i løpet av hennes 10 minutter på scenen, fødes 2.500 mennesker i verden. Av disse vil 1.000 lide av fedme, mens 300 vil være underernært. 575 vil bo i områder med økende vannstand og over 200 vil få diabetes. For å bekjempe dette sammensatte problemet må vi endre på måten vi produserer og spiser mat. I dag benyttes 40 prosent av verdens landarealer til matproduksjon. Om vi ikke endrer innholdet på våre tallerkener og hvordan det kommer dit, vil vi i 2050 benytte 70 prosent av landarealene.

Jona Gahr Støre

Jona Gahr Støre

EAT er mye mer enn denne konferansen. Det som virkelig er styrken til EAT er at den samler ledere fra hele verden på tvers av akademia, myndigheter og næringslivet. Problemene som må løses er så sammensatte at de ikke kan løses fra en ende, i en bedrift, i ett departement eller i ett land – samarbeid har aldri vært viktigere. EAT er i ferd med å utgjøre en stor forskjell – hvilket Jonas Gahr Støre også understreket i sitt innlegg. Styrken ligger i bred og solid kompetanse, og sterk commitment, og kanskje enda mer i at man har skapt en arena for samarbeid som strekker seg på tvers av mange grenseflater. Paul Poulman sa det så treffende i sitt innlegg: «if you want

Paul Poulman, CEO i Unilever

Paul Poulman, CEO i Unilever

to go fast you go alone – if you want to go far you go together».

Maten som kunne og burde ha vært spist – matsvinn og matavfall – er et av hovedtemaene på EAT-konferansen. Jeg deltok på en lukket workshop ledet av en av verdens ledere på området, britiske Tristram Stuart. Han har blant annet fått den britiske dagligvaregiganten Tesco til å rapportere på sitt matavfall. Han har også tvunget i kne tåpelige kvalitetsstandarder for stygg frukt og grønt som bidro til enormt matsvinn i fattige utviklingsland.

Vi kaster fortsatt altfor mye mat i Norge, i snitt årlig 47 kg per person, men de siste årene har vi skjønt alvoret. I bresjen går Matvett og ambisiøse næringslivsaktører. I Norsk Gjenvinning har vi merket økt fokus på våre kunders ambisjoner om reduksjon av deres matavfall. Vi har for lenge siden innsett at det er viktig for oss å jobbe med avfallsreduksjon for å hjelpe våre kunder med å nå ambisjonene. Samtidig vil det fortsatt være en god del matavfall igjen. Denne ressursen må utnyttes bedre. I dag ender betydelige mengder matavfall i Norge i en forbrenningsovn, i en verdikjede som oftest har et negativt CO2-fotavtrykk. Like ille som klimagassutslipp, er det at vi brenner opp ikke-fornybare ressurser som fosfor og nitrogen. Disse ikke-fornybare råstoffene er avgjørende for verdens mat- og gjødselproduksjon.

EATDette er bakteppet for at vi de siste to årene har jobbet med å utvikle nye løsninger for matavfall. Løsninger som skal garantere våre kunder at deres matavfall som et minimum utnyttes gjennom biogass og biogjødsel, og derigjennom at råstoffene gjenvinnes. Gledelig var det derfor at EAT anerkjente våre ambisjoner og kåret det planlagte innovasjonsprosjektet som vinner av Local EAT Award i Vest-Norge. Petter Stordalen, jurymedlem i Local EAT Award, sa dette om prosjektet: «Både små og store initiativ er viktige i møte med klimautfordringer. Dersom dette prosjektet lykkes kan det bidra til å endre måten man håndterer matavfall på langs hele kysten i Norge. Vi avventer nå svar fra ENOVA om støtte til prosjektet. Med positivt utfall hos ENOVA håper vi å være i gang med første anlegg i Bergen høsten 2016.

Deltagerne på den lukkede konferansen kjennetegnes av oppriktige ambisjoner og et sterkt ønske omå være en del av løsningen. Det er ikke en passiv møteplass med enveiskommunikasjon på agendaen. Det forventes aktiv deltagelse og commitment. Workshoppen jeg deltok på ble avsluttet med at alle aktørene rundt bordet ble utfordret på hva de konkret har som målsetning for de neste 12 månedene. Med en ambisjon om å være ledende innen sirkulærøkonomi i Norge, er vår målsetning de neste 12 månedene tredelt når det kommer til matavfall. Vi skal hjelpe våre kunder med å redusere sitt (mat)avfall. Vi skal være den første gjenvinningsaktøren som kan garantere biogass- og biogjødselutnyttelse av matavfall fra både husholdning og private – i hele Norge (vi starter i Bergen). I tillegg har jeg et personlig ønske om at vi utvikler løsninger for avsetning til dyrefôr. Det siste medfører at rollen som gjenvinningsaktør og råvareleverandør utvides til også å bli en godkjent fôrprodusent. Dette er hårete mål som vi virkelig må strekke oss for å nå – men jeg har ambisjoner om å få til alt dette før EAT-konferansen i 2017. En ambisjon Tristram Stuart noterte seg fornøyd på blokka si…


Det finnes ikke søppel mer

I år fikk vi prisen for beste stand på Avfallskonferansen

I år fikk vi prisen for beste stand på Avfallskonferansen

I juni går den årlige Avfallskonferansen av stabelen. Bransjen siktet i år mot Tromsø for faglig påfyll og utvikling. For Norsk Gjenvinning markerer årets konferanse to viktige milepeler. Vi lanserer kampanjen «det finnes ikke søppel mer», og vi er med og overrekker et Veikart for sirkulærøkonomi til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft.

Enkelte vil fortsatt stusse når vi sier at det ikke finnes søppel mer – parallelt med en visjon om avfall som løsningen på fremtidens ressursproblem. Om det ikke er søppel, så kan det da saktens ikke bidra til å løse ressursproblemet? Tvert i mot, det er nettopp det som er poenget. Søppel i tradisjonell forstand må opphøre. Materialer som allerede er i omløp må inngå i så nær evig kretsløp som mulig. Gjennom avfallsreduksjon, gjenbruk og materialgjenvinning for produksjon av resirkulerte råvarer kan bransjen, gjennom å oppfylle Norsk Gjenvinnings visjon, bli en reell – og høyst nødvendig – konkurrent til utvinnere av jomfruelige ikke-fornybare ressurser.

fjorårets avfallskonferanse trakk jeg et lettelses sukk. Endelig forsøkte bransjen å sette sirkulærøkonomien på agendaen. Utviklingen siden den gang har vært formidabel. Fra å være et lite kjent tema, så har sirkulærøkonomien rykket stadig høyere på agendaen i både det offentlige og i næringslivet. På årets avfallskonferanse er sirkulærøkonomien den røde tråden i programmet og gjennomsyrer foredrag og debatter.

På det personlige plan så har det siste årets utvikling bidratt til at jeg i mindre grad «forkynner» hva sirkulærøkonomien er og fordelene av en konvertering fra vårt lineære levesett – til i større grad å bli invitert av store og ambisiøse næringslivsaktører, som ønsker at vi sammen utvikler nye sirkulære forretningsmodeller – CoCreation. I tillegg ble vi i slutten av 2015 oppfordret av det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for grønn konkurransekraft (bestående av Idar Kreutzer og Connie Hedegaard) til å lage avfalls- og gjenvinningsbransjens Veikart for sirkulærøkonomien. Sammen med bransjeorganisasjonen Avfall Norge og VESAR har vi jobbet hardt med å ferdigstille dette til overrekkelsen den 8. juni.

Veikartet overrekkes til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft

Veikartet overrekkes til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft

I dette Veikartet målfester vi en 2050-visjon om økt velferd frakoblet ressursbruk. Samfunnet er avhengig av en frakobling der vi oppnår økt velferd og økonomisk vekst, samtidig som ressursbruk og klimagassutslipp reduseres. Ekspertutvalget mottar i alt åtte veikart, som benyttes som innspill til deres samlede anbefalinger til regjeringen i oktober 2016. Gjennom våre anbefalinger ønsker vi å påvirke og eskalere overgangen til en sirkulær økonomi i Norge. Veikartet kan lastes ned i sin helhet her.

Som en del av arbeidet med Veikartet for en sirkulær økonomi har den uavhengige tenketanken Club of Rome gjennomført en studie av potensialet for arbeidsplasser, verdiskapning og reduserte klimagassutslipp i Norge. Studien viser at ved å omstille til en sirkulær økonomi, kan Norge skape over 40 000 nye arbeidsplasser, redusere CO2-utslipp med om­trent 7 prosent og forbedre handelsbalansen med over 2 prosentpoeng. I sum representerer derfor visjonen om en frakobling av velferd og ressursbruk en betydelig forretningsmulighet for Norge.

Veikartet staker ut kursen mot 2030 og 2050. Men vi kommer ikke dit vi sikter om vi ikke følger kartet allerede i 2020 – neste år – i dag! Sirkulærøkonomien åpenbarer store muligheter for økt konkurransekraft. Men dette skjer ikke på et overordnet nivå. I vår bransje foregår det på hver enkelt avfallstype. Om det er snakk om matavfall, kunstgress eller gips – sirkulær innovasjon er nødvendig for hver enkelt avfallstype. Vi skal bli bedre på å bistå kunder og samfunnet med avfallsreduksjon og gjenbruk, men først og fremst skal avfalls- og gjenvinningsbransjen være en konkurransedyktig leverandør av resirkulerte råvarer til produksjon av nye materialer og produkter. Lykkes vi med dette, så vil de fleste innse at det ikke finnes søppel lenger – det som tidligere var søppel er travelt opptatt med å løse fremtidens ressursproblem.


Det finnes ikke søppel - det er råvarer som skal utnyttes igjen - og igjen

Det finnes ikke søppel – det er råvarer som skal utnyttes igjen – og igjen