EAT. Again.

Eat2Jamie Oliver var der. Det samme var Petter og Gunhild. Jonas Gahr Støre og Mette Marit, prinsesse Victoria… I tillegg var Paul Polman, sjefen for verdens største matprodusent Unilever, på plass. Det var også norske Matvett, Nortura og en rekke andre norske og internasjonale næringslivsledere. Men EAT er ikke en kjendisgalla. Alle som deltar har ambisiøse mål om å bidra til å løse et av de aller største problemene verden står overfor.

Jens Rollnes (Pikenes) derimot, han glimret med sitt fravær. For de som ikke husker Mr. Pikenes så var han antageligvis den som ropte høyest i 2015 om kjendiseriet i forbindelse med EAT-konferansen. Han fornærmet også mine bransjekolleger ved å omtale seg selv nedlatende som «en søppelmann» – noe jeg tilgir han da han sikkert ikke har tatt innover seg at det finnes ikke søppel mer, men at jeg og mine kolleger foredler ikke-fornybare råvarer.

Det er på sin plass å gjenta det samme som jeg sa etter konferansen i fjor – EAT er ikke en kjendisgalla. Tabloide overskrifter har en tendens til å regjere, men EAT har utviklet seg til å bli en svært viktig møteplass for utvikling av nye ideer for hvordan vi kan dyrke og tilby sunn mat til alle, uten å kompromisse planetens bæreevne. Matproduksjon, konsum og matavfall står for om lag 1/3 av klodens klimagassutslipp. Samtidig spises aldri 1/3 av maten som produseres!

IMG_9015Under sitt åpningsinnlegg sa Gunhild Stordalen at i løpet av hennes 10 minutter på scenen, fødes 2.500 mennesker i verden. Av disse vil 1.000 lide av fedme, mens 300 vil være underernært. 575 vil bo i områder med økende vannstand og over 200 vil få diabetes. For å bekjempe dette sammensatte problemet må vi endre på måten vi produserer og spiser mat. I dag benyttes 40 prosent av verdens landarealer til matproduksjon. Om vi ikke endrer innholdet på våre tallerkener og hvordan det kommer dit, vil vi i 2050 benytte 70 prosent av landarealene.

Jona Gahr Støre

Jona Gahr Støre

EAT er mye mer enn denne konferansen. Det som virkelig er styrken til EAT er at den samler ledere fra hele verden på tvers av akademia, myndigheter og næringslivet. Problemene som må løses er så sammensatte at de ikke kan løses fra en ende, i en bedrift, i ett departement eller i ett land – samarbeid har aldri vært viktigere. EAT er i ferd med å utgjøre en stor forskjell – hvilket Jonas Gahr Støre også understreket i sitt innlegg. Styrken ligger i bred og solid kompetanse, og sterk commitment, og kanskje enda mer i at man har skapt en arena for samarbeid som strekker seg på tvers av mange grenseflater. Paul Poulman sa det så treffende i sitt innlegg: «if you want

Paul Poulman, CEO i Unilever

Paul Poulman, CEO i Unilever

to go fast you go alone – if you want to go far you go together».

Maten som kunne og burde ha vært spist – matsvinn og matavfall – er et av hovedtemaene på EAT-konferansen. Jeg deltok på en lukket workshop ledet av en av verdens ledere på området, britiske Tristram Stuart. Han har blant annet fått den britiske dagligvaregiganten Tesco til å rapportere på sitt matavfall. Han har også tvunget i kne tåpelige kvalitetsstandarder for stygg frukt og grønt som bidro til enormt matsvinn i fattige utviklingsland.

Vi kaster fortsatt altfor mye mat i Norge, i snitt årlig 47 kg per person, men de siste årene har vi skjønt alvoret. I bresjen går Matvett og ambisiøse næringslivsaktører. I Norsk Gjenvinning har vi merket økt fokus på våre kunders ambisjoner om reduksjon av deres matavfall. Vi har for lenge siden innsett at det er viktig for oss å jobbe med avfallsreduksjon for å hjelpe våre kunder med å nå ambisjonene. Samtidig vil det fortsatt være en god del matavfall igjen. Denne ressursen må utnyttes bedre. I dag ender betydelige mengder matavfall i Norge i en forbrenningsovn, i en verdikjede som oftest har et negativt CO2-fotavtrykk. Like ille som klimagassutslipp, er det at vi brenner opp ikke-fornybare ressurser som fosfor og nitrogen. Disse ikke-fornybare råstoffene er avgjørende for verdens mat- og gjødselproduksjon.

EATDette er bakteppet for at vi de siste to årene har jobbet med å utvikle nye løsninger for matavfall. Løsninger som skal garantere våre kunder at deres matavfall som et minimum utnyttes gjennom biogass og biogjødsel, og derigjennom at råstoffene gjenvinnes. Gledelig var det derfor at EAT anerkjente våre ambisjoner og kåret det planlagte innovasjonsprosjektet som vinner av Local EAT Award i Vest-Norge. Petter Stordalen, jurymedlem i Local EAT Award, sa dette om prosjektet: «Både små og store initiativ er viktige i møte med klimautfordringer. Dersom dette prosjektet lykkes kan det bidra til å endre måten man håndterer matavfall på langs hele kysten i Norge. Vi avventer nå svar fra ENOVA om støtte til prosjektet. Med positivt utfall hos ENOVA håper vi å være i gang med første anlegg i Bergen høsten 2016.

Deltagerne på den lukkede konferansen kjennetegnes av oppriktige ambisjoner og et sterkt ønske omå være en del av løsningen. Det er ikke en passiv møteplass med enveiskommunikasjon på agendaen. Det forventes aktiv deltagelse og commitment. Workshoppen jeg deltok på ble avsluttet med at alle aktørene rundt bordet ble utfordret på hva de konkret har som målsetning for de neste 12 månedene. Med en ambisjon om å være ledende innen sirkulærøkonomi i Norge, er vår målsetning de neste 12 månedene tredelt når det kommer til matavfall. Vi skal hjelpe våre kunder med å redusere sitt (mat)avfall. Vi skal være den første gjenvinningsaktøren som kan garantere biogass- og biogjødselutnyttelse av matavfall fra både husholdning og private – i hele Norge (vi starter i Bergen). I tillegg har jeg et personlig ønske om at vi utvikler løsninger for avsetning til dyrefôr. Det siste medfører at rollen som gjenvinningsaktør og råvareleverandør utvides til også å bli en godkjent fôrprodusent. Dette er hårete mål som vi virkelig må strekke oss for å nå – men jeg har ambisjoner om å få til alt dette før EAT-konferansen i 2017. En ambisjon Tristram Stuart noterte seg fornøyd på blokka si…

Uncategorized

Eat.

Denne uken var jeg på Eat Forum. Det er skrevet og ment mye om denne konferansen i norsk media, hvilket jeg ikke har noen ambisjon om å gjenta. Dette er en kort oppsummering av erfaringen med mine avfallsfargede briller.

Eat handler om mat i både et helse- og et klimaperspektiv og samlet en imponerende forsamling ulike eksperter fra hele verden i Stockholm. Få var fra avfallsbransjen. Jeg traff ingen. Hva er egentlig vår oppgave i forhold til mat? Det er i hvert fall disse tre områdene:

  • Redusere matsvinn (mat som kunne og burde ha vært spist)
  • Utnytte matavfall på en best mulig måte
  • Bidra til løsninger som sørger for at dette skjer på en bærekraftig måte

Selv ble jeg invitert på grunn av arbeidet Norsk Gjenvinning har gjort i TRIPPEL-prosjektet. Et prosjekt som handler om samfunnsansvar og grønn vekst i matbransjen, adressert gjennom en rekke konsepter.

Mye har som nevnt vært skrevet om Eat i norsk media. Mye bra og opplysende (for eksempel i Aftenposten og på NRK, men jeg synes også at det ofte blir veldig tabloid og personfokusert. Denne delen av debatten bærer både preg av jantelov og at det er lett å angripe en kompleks problemstilling med forenklet argumentasjon og karakteristikker.

For det er ingen tvil om at verden ikke har klart å brødfø befolkningen. Minst 800 millioner mennesker lever i sult, minst 2 milliarder er feilernært. 9 000 barn dør daglig. Matproduksjon er den største kilden til klimagassutslipp, i en verden hvor over halvparten av maten som produseres ikke spises. Om få år er vi ikke lenger 7 milliarder, men 9 milliarder. I den mer velstående delen av verden er overvekt blitt blant de aller største helseproblemene, om ikke det største. Sukker ble utpekt som den største fienden.

Det verste er kanskje at problemet med hungersnød er løsbart. Det er både nok mat og penger i verden til det. Den svenske statsministeren, Stefan Löfven, argumenterte sterkt for at løsningen ligger i å redusere ulikhetene i verden. De 80 rikeste personene i verden eier like mye som de fattigste 3,5 milliardene. Det er åpenbart store ulikheter i verden, men det er også store forskjeller på lokalt plan. Löfven sa at på de 42 minuttene t-banen bruker fra nord til syd i Stockholm, så synker levealderen med fire år. Jeg har ingen slike tall for Oslo, men det forundrer meg ikke om det er samme utslag på t-bane linje 2, fra Kolsås i vest til Ellingsrudåsen i øst.

Dame Ellen MacArthurFor meg var det definitive høydepunktet å høre Dame Ellen MacArthur, damen bak Ellen MacArthur Foundation, som har satt sirkeløkonomisk tankegang i system, og ikke minst på agendaen. Hun representerer en helhetstankegang og en forretningsmessig løsningsorientering som er imponerende. Hun snakker om avfall som et symbol på et samfunn som har mislykkes. Sirkulære forretningsmodeller sørger for høyest mulig materialverdi gjennom mange liv. Hun snakker om å designe avfall ut av systemet og om tradisjonell gjenvinning som siste utvei. Utrolig inspirerende. Samtidig en påminnelse om at det er en lang vei igjen. Og en påminnelse om at avfallsbransjen har en sentral rolle som det vil bli utrolig spennende å fylle i tiden fremover.

MacArthur demonstrerer teorien med konkrete og lønnsomme eksempler. Var det en ting jeg savnet på Eat så var det nettopp dette. Flere konkrete eksempler på løsninger som tar oss dit alle er enig om at vi må komme. Når det er sagt, så er grunnlaget for samarbeid mellom mange av de smarteste «mathjernene» i verden lagt. Det Eat har fått til på ett år er intet mindre enn veldig imponerende. Eat runger langt ut over Skandinavia og har klart å få til noe som jeg ikke tror noen andre har klart. Det gjør meg optimistisk. Selv om det er langt igjen. Men som kronprinsesse Mette Marit sa i sitt personlige og følelsesladde innlegg: «it is the small drops of water that creates an ocean».

Uncategorized