Eat.

Denne uken var jeg på Eat Forum. Det er skrevet og ment mye om denne konferansen i norsk media, hvilket jeg ikke har noen ambisjon om å gjenta. Dette er en kort oppsummering av erfaringen med mine avfallsfargede briller.

Eat handler om mat i både et helse- og et klimaperspektiv og samlet en imponerende forsamling ulike eksperter fra hele verden i Stockholm. Få var fra avfallsbransjen. Jeg traff ingen. Hva er egentlig vår oppgave i forhold til mat? Det er i hvert fall disse tre områdene:

  • Redusere matsvinn (mat som kunne og burde ha vært spist)
  • Utnytte matavfall på en best mulig måte
  • Bidra til løsninger som sørger for at dette skjer på en bærekraftig måte

Selv ble jeg invitert på grunn av arbeidet Norsk Gjenvinning har gjort i TRIPPEL-prosjektet. Et prosjekt som handler om samfunnsansvar og grønn vekst i matbransjen, adressert gjennom en rekke konsepter.

Mye har som nevnt vært skrevet om Eat i norsk media. Mye bra og opplysende (for eksempel i Aftenposten og på NRK, men jeg synes også at det ofte blir veldig tabloid og personfokusert. Denne delen av debatten bærer både preg av jantelov og at det er lett å angripe en kompleks problemstilling med forenklet argumentasjon og karakteristikker.

For det er ingen tvil om at verden ikke har klart å brødfø befolkningen. Minst 800 millioner mennesker lever i sult, minst 2 milliarder er feilernært. 9 000 barn dør daglig. Matproduksjon er den største kilden til klimagassutslipp, i en verden hvor over halvparten av maten som produseres ikke spises. Om få år er vi ikke lenger 7 milliarder, men 9 milliarder. I den mer velstående delen av verden er overvekt blitt blant de aller største helseproblemene, om ikke det største. Sukker ble utpekt som den største fienden.

Det verste er kanskje at problemet med hungersnød er løsbart. Det er både nok mat og penger i verden til det. Den svenske statsministeren, Stefan Löfven, argumenterte sterkt for at løsningen ligger i å redusere ulikhetene i verden. De 80 rikeste personene i verden eier like mye som de fattigste 3,5 milliardene. Det er åpenbart store ulikheter i verden, men det er også store forskjeller på lokalt plan. Löfven sa at på de 42 minuttene t-banen bruker fra nord til syd i Stockholm, så synker levealderen med fire år. Jeg har ingen slike tall for Oslo, men det forundrer meg ikke om det er samme utslag på t-bane linje 2, fra Kolsås i vest til Ellingsrudåsen i øst.

Dame Ellen MacArthurFor meg var det definitive høydepunktet å høre Dame Ellen MacArthur, damen bak Ellen MacArthur Foundation, som har satt sirkeløkonomisk tankegang i system, og ikke minst på agendaen. Hun representerer en helhetstankegang og en forretningsmessig løsningsorientering som er imponerende. Hun snakker om avfall som et symbol på et samfunn som har mislykkes. Sirkulære forretningsmodeller sørger for høyest mulig materialverdi gjennom mange liv. Hun snakker om å designe avfall ut av systemet og om tradisjonell gjenvinning som siste utvei. Utrolig inspirerende. Samtidig en påminnelse om at det er en lang vei igjen. Og en påminnelse om at avfallsbransjen har en sentral rolle som det vil bli utrolig spennende å fylle i tiden fremover.

MacArthur demonstrerer teorien med konkrete og lønnsomme eksempler. Var det en ting jeg savnet på Eat så var det nettopp dette. Flere konkrete eksempler på løsninger som tar oss dit alle er enig om at vi må komme. Når det er sagt, så er grunnlaget for samarbeid mellom mange av de smarteste «mathjernene» i verden lagt. Det Eat har fått til på ett år er intet mindre enn veldig imponerende. Eat runger langt ut over Skandinavia og har klart å få til noe som jeg ikke tror noen andre har klart. Det gjør meg optimistisk. Selv om det er langt igjen. Men som kronprinsesse Mette Marit sa i sitt personlige og følelsesladde innlegg: «it is the small drops of water that creates an ocean».

Uncategorized

Sirkeløkonomien – mot til å tenke nytt?

mudjeans

Et eksempel på sirkeløkonomi i praksis: http://www.mudjeans.no/

Med sirkeløkonomien utfordres dagens forretningsmodeller. Man må våge å tenke nytt, utenfor boksen. Kunne du for eksempel tenke deg å lease din neste olabukse? Kanskje en litt drøy tanke for mange. Mud Jeans er et selskap som gir deg muligheten til det. 1.500 personer har kastet seg på tjenesten deres allerede. De sikter mot en million.

Se for deg at neste gang du bruker kopimaskinen på jobben så er den ikke bare leaset (leiet), den er ute på sitt liv nummer tre, fire eller fem. Som innkjøper av maskinen kjøper du en tjeneste, ikke et stykke hardware. Ikke en fysisk greie som du trenger på kontoret for kopiering eller utskrifter. Allerede i 1994 innførte maskinvareleverandøren Ricoh «the Ricoh comet circle™». Hver gang en maskin returnerer fra leietageren, blir den inspisert, demontert og gitt nødvendige oppgraderinger. Vips er den like god som en ny maskin og med samme garantier som en splitter ny en. Ricoh sikrer gjenbruk, energibesparelser og reduksjon av materialbruk gjennom å endre sin forretningsmodell. Åpenbart bra ut ifra et miljøhensyn, men de tjente jo penger også. Store penger. Det viste seg å være vinn-vinn. Dette, mine damer og herrer, er et konkret eksempel på det vi kaller sirkeløkonomien.

Vi snakker om et systemskifte og at økonomien må endres. Vi må vekk fra det lineære hvor vi utvinner ressurser, bruker de i ett produkt som deretter kastes. I Norge er vi rimelig gode på gjenvinning, men det er uansett ikke tilstrekkelig. Vi må over til sirkeløkonomien. En ny systemtankegang, hvor ressurser brukes om igjen og om igjen, og hvor vi tar i bruk alternative innsatsfaktorer enn de ikke-fornybare. At dette er ambisiøst? Helt klart. Men om du tenker deg om – finnes det egentlig noe alternativ?

Strategien kloden vår har valgt så langt er å forsøke å finne innretninger hvor ikke-fornybare ressurser brukes litt saktere. Uansett hvor flinke vi skulle bli til å bruke ressursene saktere, vil det jo bli tomt etter hvert, ikke sant?

Dette krever en helt ny tankegang. Som nevnt – et systemskifte. Det vil ikke skje i løpet av de neste 5-10 årene, men det vil skje gradvis. Min påstand er at selskapene som klarer dette på best måte, er selskapene som klarer seg best. Jeg tror at mange etter hvert vil innse at samfunnsansvar ikke lenger vil være noe man må vise frem i årsrapporten eller på en plakett på veggen. Man må rett og slett innrette sin virksomhet slik at den er reellt bærekraftig, slik at det man gjør både er bra for samfunnet, miljøet og bunnlinjen. Ellers vil kundene straffe en, de vil nemlig skjønne dette.

Hva er egentlig sirkeløkonomi?
I tillegg til et alvorlig og veldokumentert klimaproblem står verden overfor et ressursproblem. Ressursproblemet baserer seg på befolkningsvekst og velstandsvekst i voksende økonomier der Kina og India er førende. Det forventes faktisk nesten en fordobling av antall mennesker i middelklassen fra i dag og til 2030 fra 1,7 mrd til 3 mrd. Disse to hovedkreftene vil medføre ressursknapphet overfor de fleste mineralske råstoffer som vi anvender i dag.

I samarbeid med McKinsey & Company har velrenommerte Ellen MacArthur Foundation etablert en pedagogisk modell, som beskriver to hovedgrep for å håndtere dette ressursproblemet. For meg er denne modellen inngangsbilletten til sirkeløkonomien og det sirkulære samfunnet. Denne modellen er regenererende i design, hvor målsetningen er at ingenting mistes underveis. Alle innsatsfaktorer fanges opp gjennom sirkularitet og anvendes igjen på en bærekraftig måte.

Modellen beskriver en overgang fra den tradisjonelle lineære økonomien og til sirkeløkonomien. Isteden for et tradisjonelt fokus på gjenvinning, forsøker man å bygge forretningsmodeller og et tankesett hvor fokuset vris fra «bruk & kast» og til hvordan ressursene i neste runde utnyttes som verdier gjennom reparasjon, gjenbruk, vedlikehold og alternativ anvendelse.

Det andre skiftet modellen adresserer er å finne biologiske substitutter for mineralske ressurser i økonomien. Tanken er at på den ene siden vil ikke-fornybare mineralske ressurser bli såpass kostbare fremover at vi må finne rimeligere fornybare biologiske ressurser. På den andre siden opplever verden en gigantisk forsøpling av mineralske ressurser med lang nedbrytningstid (f.eks. plast).

Innenfor sirkeløkonomien snakkes det ofte om «fra vugge-til-vugge» – i motsetning til «fra vugge-til-grav». Det handler om å etablere verdikjeder hvor man legger til rette for råvarers evige liv. Dette kan for eksempel lettere oppnås gjennom at selskaper tilbyr en tjeneste – det du egentlig er ute etter når du kjøper en ting – fremfor salg av en fysisk vare. Dagens forretningsmodeller utfordres. Det vil møte motstand. Man må våge å tenke nytt, utenfor boksen. Utenfor det forventede og kanskje utenfor det allment aksepterte. Plutselig går du der med et par leasede olabukser…

Nøkkelord er nytenkning, vilje og lederskap. Og brått så erstattes den gamle graven av en ny vugge. Innenfor sirkeløkonomien har vi kun sett en spe start. I senere blogginnlegg vil jeg dele flere case, og ikke minst snakke om konkrete sirkeløkonomiske prosjekter som vi jobber med i Norsk Gjenvinning.

 

Er for øvrig generelt veldig åpen for innspill og kommentarer fra leserne. Hva tenker dere? Hva er dere opptatt av? Noe spesielt du har lyst til å høre om? osv…

Uncategorized